Tag Archives: rariteter

Drømmehesten

I juleferien kvittet jeg meg med hestebøkene fra barneskolen.  I tråd med alle Pennyklubb-bøkene jeg leste, drømte jeg om en stor gård  med en hel drøss med hester og en høy mørk hesteinteressert mann.

Blant notatbøkene mine fant jeg også et dikt. Ettersom diktet ikke akkurat ville vunnet noen lyrikkonkurranse, har jeg vært litt usikker på om jeg i det hele tatt vil poste det.

Med bakgrunn i det nostalgiske og humoristiske i et klisjefylt dikt fra barneskolen, poster jeg det likevel. Om ikke annet tror jeg det viser min evne til å skrive et klisjefylt kjærlighetsdikt på nødrim, hvis jeg skulle gå inn for det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Et herlig klisjefylt hestebilde, som minner meg om plakatene som hang på veggen i mitt rosa barnerom*.

Drømmehesten

En nydelig hest
som klart er best.
Galopperer av sted.
Og jeg er like ved.
jeg sitter på ryggen.
Borte ved skyggen
av ørene hans.

Han lukter hest.
Hester lukter best.
Han er så fin.
Kunne ønske han var min.
For det er sikkert og visst
lenge siden sist
jeg satt på hans rygg.

Det er noen andre sin.
Og han kommer aldri til og bli min.
Det er så trist.
Om de bare hadde visst
om min lengsel.
Og at jeg kunne bli kastet i fengsel
på grunn av han.

Å! Om han bare hadde vært min.
Da ville det blitt glede i mitt sinn.
Selv om han er stor
så er drømmen større enn du tror.
For og se han beite
er ikke som å geite
en saueflokk.

HURRA! Han er blitt min!
Han er ikke lenger noen andre sin!
Han er min!
Men ikke din!
Det er kjempegøy å ride!
Derfor må jeg bare si det:
Han er min!

I original versjonen tok jeg litt av med kursiv, understrekninger og uthevet skrift. Nå i voksen alder innser jeg at det kanskje er en grunn til at det skal brukes med varsomhet.

* Bildene er hentet fra bildedatabasen stock.xchng. Skulle du ha et akutt behov for gratis og lovlige illustrasjonsbilder av hester, senger, snø eller andre ting og tang, er ikke dette et så dumt sted å lete.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Fiksjon, Rariteter

Ekornet med såret

Ekornet med såretPappa kom i dag inn i stua med en hel boks med notatbøker fra vi barna gikk på barneskolen. Blant mattebøker og mindre spennende tegninger fant jeg mye rart jeg en gang har skrevet. Jeg merket meg blant annet en historie om et såret ekorn jeg skrev i fjerde klasse. Det kan virke som jeg hadde en liten miljøverner i meg også på barneskolen. Historien er gjengitt med sjarmerende(?) skrivefeil.

Ekornet med såret

En gang Marita gikk på tur i skogen så hun et ekorn som hadde svære sår. Ekornet lå besvimt og Marita visste ikke hva hun skulle gjøre, men så tenkte ho seg om. Hun ville finne ut hva som hadde skjedd med ekornet.

Hun så rundt dem.

Rundt dem var det forurensa trær overalt. Hun så ved siden av ekornet og omkring der så hun et nøtte skall. Hun tenkte kan den ha svimt av på grunn av de ganske giftige frøa.

Men hva kom såra av? Hun tenkte og plutselig så hun opp, der var det et furutre! Hadde det noe med ekorne og gjøre?

Oppe i treet var det masse rustne spiker. Hun tenkte at ekornet hadde falt ne av treet og skåret seg på spikerene og slått seg i fallet. Hvordan han hadde falt, var vel at han hadde blitt så tommelomsk av nøtta at han ramlet.

Marita renset såra og gikk. Hun tenkte ikke noe mer på ekornet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fiksjon, Rariteter

Påpekte misvisende priser i den engelske menyen og ble slått av restaurantsjef

Siste kveld i Sardinia i Italia, tenkte jeg at ingen hadde forsøkt å lure meg. Dette stod i stor motsetning til forrige gang jeg var i Italia, nærmere bestemt i Roma. I Roma hadde jeg og mine reisefølger blitt forsøksvis frastjålet lommebok på buss og gate og måtte betale 50 kr for en cola på en liten og meget lite pen restaurant.

Siden det var vår siste dag på Sardinia ønsket vi å ha en hyggelig kveld på restaurant og si farvel til vår venninne som bor i Italia, Vanja, og hennes kamerat som hadde vist oss rundt hele uka, Andrea.

Vi bestemte oss for å spise på en fin restaurant som serverte hummer. Restauranten heter Hotel Albergo via del Mare og ligger i den lille byen Solanas ikke langt fra feriestedet Villasimus i Sardinia. Jeg og ei venninne hadde vært innom tidligere i uka og sett at prisene i menyen var høye, men overkommelige for vårt noe stramme feriebudsjett.

Hummeren på restauranten kostet 12 euro per «pound», men vi var usikre på hvor mye et «pound» var og hvor mye vi ville spise. Vi søkte derfor opp «pound» og fant ut at det var nette 453,59237 gram, og bestilte deretter en hummer på 900 gram. Hummeren var ikke noe å juble i taket over. Selv mistet jeg nesten apettiten, og priste meg lykkelig over at jeg også hadde spist forrett. Uten forrett ville der vært et stort hull i magen som ropte etter mat som den ikke hadde lyst på.

Etter hummeren var fortært kom endelig kveldens hovedgjester  Vanja og Andrea. De hadde blitt forsinket pga en rettssak der Andreas mor var advokat, men det er en annen historie. Da regningen kom, fikk vi en meget lite hyggelig overraskelse. Hummeren vi trodde vi skulle betale 24 euro for var blitt prissatt til nesten 120 euro. En fisk vi trodde vi skulle betale 7 euro for var blitt prissatt til 36 euro.

Vi lurte på hvordan det kunne ha seg at prisen var over så fire ganger så høy som det vi trodde. Det viste seg kort tid etter at i den italienske menyen var prisen oppgitt i 12 dollar per hekto (100 gram) og ikke i pounds (ca 450 gram), men hvordan kunne det forventes at engelsktalende turister skulle forstå at det som stod i den engelske menyen ikke var riktig?

Vi bestemte oss for å ta det opp med servitrisen og ga det lite hyggelig oppdraget til vår italiensk snakkende og svært sjarmerende venninne Vanja. Servitrisen trengte ikke og forklares situasjonen to ganger. Hun beklagde seg med en gang og sa at hun skulle snakke med sjefen. Det var som om hun hadde vært i akkurat samme situasjon før og visste nøyaktig hva som var problemet.

Etter en liten stund kom hun tilbake og forklarte at beklagligvis var ikke sjefen hennes til stedet og hun hadde ikke mandat til å endre vår regning. Hun ville gi oss litt tid til å diskutere saken.

Vi var svært overrasket over tilbakemeldingen, og mens vi diskuterte saken la vi merke til noe enda mer besynderlig. En mann som hadde spurt oss hvordan maten hadde smakt tidligere, stått i baren og slappet av i sofaen mens han så på gjestene, hadde lagt seg i en sofa vendt vekk fra gjestene slik at vi kun kunne se hånda hans på sofaryggen.

Det kan være greit å ha venner som har jobbet med regnskap og finner glede i å regne ut korrekte priser. Min venninne som jobber i bank gikk igjennom regningen og regnet ut hva vi måtte betale hvis vi skulle betale prisen som var oppgitt i den engelske menyen. Vi satt 10 stk rundt bordet, og det føltes som en sikkerhet når vi skulle kreve rett pris. Betalte vi noe annet en det som stod i den engelske menyen nå, var det trolig at andre kunder ville måtte oppleve akkurat det samme med en annen anledning.

Min kompis Jan ble litt utålmodig av å vente på at servitrisen skulle gå tilbake og gikk for å hente henne. Plutselig kom mannen fra sofaen gående med raske oppildnede skritt og sa med en høy og forarget stemme at vi trenger ikke å betale for hummeren. Jan, en av de mest samlede personer jeg kjenner sa takk og rakk ut hånden som for å signalisere at vi hadde kommet frem til enighet. Restaurantsjefen vurderte ikke et øyeblikk å ta hans hånd, men slo til den i stedet.

Vår italienske venn reiste seg opp og begynte å diskutere med ham på italiensk. Vår italienske venn var tydelig irritert, men mens vår italienske venn gnistret, ildnet restaurantsjefen som hadde hatt store røykskyer og flammer tegnet rundt hodet hans dersom det var en tegnserie og ikke en serie fra det virkelige liv. Jeg satt der frustrert over å ikke forstå samtalen og derfor ikke kunne gjøre noe for å roe situasjonen. To voksne menn som skriker til hverandre på en restaurant er rett og slett noe jeg ikke er vant til fra Norge.

Til sist gikk restaurantsjefen inn og smalt menyen i døren på vei inn. Vi bestemte oss for å betale det som stod i den engelske menyen og gå hjem. Vi følte oss ikke lengre velkomne. Så gjelder det visst også det følgende for hummerpriser: «Når noe er for godt til å være sant, er det som regel det.»

2 kommentarer

Filed under Diverse, Rariteter

Ukas grønne utfordring: Vaske dongeribuksa sjeldnere

DSC_0163

Olivenoljen som falt på gulvet, traff heldigvis ikke buksene mine. Heldigvis, fordi denne uka starter en helt ny miljøutfordring. Forrige uke ble jeg nemlig utfordret av en av bloggens lesere til å vaske dongeribuksene sjeldnere. Han hadde lest en undersøkelse fra Australia der masterstudenten Tullia Jacki  rekrutterte 30 personer til å gå med samme dongeribukse fem dager i uka i tre måneder på rad. I følge Tullia Jack luktet ikke dongeribuksene vondt. De luktet bare som mennesker.

Jeg er skeptisk, og vil gjerne unngå kallenavnet «Stinkende Kristin». Samtidig fylles skittentøyskurven på badet latterlig fort opp, og jeg kunne ha godt av å lære meg å bruke klærne litt lengre. Det er mye vann og vaskemidler spart ved en slik reduksjon av skittentøyskurven. Derfor har jeg bestemt meg for å gjøre min egen vri på dongeribukseksperimentet. Fra denne uka og fremover, vil jeg bruke den samme dongeribuksa tre dager i uka uten å vaske den. Eksperimentet varer helt til dongeribuksa lukter eller har fått så graverende flekker at den bør vaskes. Mye av moroa ville ha blitt ødelagt dersom dongeribuksene mine hadde badet i olivenolje, og jeg hadde måttet stoppe eksperimentet etter første uka. Jeg har lov til å lufte klærne og vaske vekk enkeltflekker. Nå er jeg spent på hvor lenge jeg holder ut før vaskeabstinensen tar meg.

Ukas grønne utfordring:
Hver uke fremover skal jeg gi meg selv en grønn utfordring. Hovedpoenget er at det skal være enkle og gjennomførbare utfordringer, som gjør at jeg lever litt mer miljøvennlig. Til nå har jeg gitt meg selv følgende utfordringer:

  1. Bruk nisteboks
  2. Ta i bruk den grønne koppen. (Bruke medbrakt kopp fremfor nisteboks.)
  3. Lag to vegetarmiddager hver uke.
  4. Rydd i fryseren (for å få spist opp mat før den går ut på dato..)
  5. Spre merkebevissthet til kaffeklubben. (Informere om miljø- og fairtrademerket kaffe på jobb.)
  6. Spise mat som snart går ut på dato.
  7. Gi vekk klær som ikke blir brukt.
  8. Kjøpe klimakvoter for å kompensere for flyreise
  9. Reparere et klesplagg
  10. Slå av lyset
  11. Takke nei til uadressert reklame
  12. Unngå engangsemballasje
  13. Vaske dongeribuksa sjeldnere

Har du forslag til hva slags grønne utfordringer jeg kan gi meg selv? Skriv gjerne en kommentar. Vil du utfordre deg selv til å leve mer miljøvennlig? Følg gjerne mine utfordringer! Du kan også lese mer om hvordan leve mer miljøvennlig her.

3 kommentarer

Filed under Miljø

Eg fann ein nynorsk raudvin

Eg fann ein nynorsk raudvin

Eg fann ein nynorsk raudvin på polet. Han var frå Frankrike. Han var og økologisk.

14 kommentarer

2. mai 2013 · 20:25

Å åpne sinnet

Bilde

Dagens finurlige samtale:

Jeg: «Har du lyst til å være med å se en italiensk film?»

Han: «Nei, jeg klarer ikke leve meg ordentlig inn når de ikke snakker på et språk jeg forstår.»

Jeg:»Kom igjen. Det tar litt tid i starten, men så blir det kjekkere etterhvert.»

Han:»Nei, jeg tror ikke det.»

Jeg: «Du må åpne sinnet ditt.»

Han: «Har du i stedet lyst til å være med å se på amerikansk fotball?»

Jeg (kremter): «Nei.»

Han (småler): «Du må åpne sinnet ditt.»

Ingen av oss åpnet sinnet vårt i dag, men kanskje vi gjør det en annen dag.

Legg igjen en kommentar

Filed under Rariteter

En hjertelig lek med lys

Hjerter i blått
Hjertedans
Kalde, varme og grønne hjerter

Man blir aldri for gammel for å leke. I dag har jeg lekt med lyset, sammen med hjertevarme mennesker i mange aldre.

Legg igjen en kommentar

Filed under Foto & webdesign, Rariteter, Sørlandet