Før jeg dro til Melbourne, ble jeg fortalt at Melbourne var mer som en europeisk by enn en typisk australsk by. Jeg assosierer europeiske storbyer med store gamle bygg, gjerne i jordfarger eller sandfarger.
Slik ser det ut i Melbourne sentrum:
Gratistrikken var fin fin
I don’t see the light, or more precisely, I don’t see the missing light!
Falsk park. Morsomt, men jeg foretrekker hager med ekte gress.
Moderne møter gammelt? Jeg må virkelig lære meg at det er få solide ting som er gammelt i Australia, hvis vi ser bort i fra steiner og ørkener.
Kylie Minogue, Australias superstjerne
Store unger kan også leke i Australia
Oh yes they can
Det viste seg at det av Melbourne jeg så, var mer som en arkitektonisk lekeplass, enn hva jeg forbinder med en europeisk storby.
Noe vi ble veldig inspirert av!
Vi prøvde å finne litt eldre deler av Melbourne. Noe som var lettere sagt enn gjort.
Melbournefolket var veldig imøtekommende og koselige.
Resultatet av hjelpsomme lokale var glade turister.
Dette minner litt mer om Europa gitt..
For meg var Melbourne et slags mini Sydney. En liten by som prøvde å være stor. Ved nærmere ettertanke, kom jeg frem til at Melbourne med en befolkning på over tre millioner innbyggere faktisk var en stor by. Derfor burde kanskje lille meg, fra lille Arendal på 50 000, passe meg for å uttale meg for kjepphøyt om hvor få skyskrapere Melbourne har. Tross alt tror jeg ikke verken Arendal eller Bergen har en eneste bygning som kan karakteriseres som skyskraper. I begynnelsen syntes jeg at Melbourne var en kaldere og dårligere versjon av Sydney, men jo lenger jeg var i byen, jo mer begynte jeg å like den. Dessuten er jeg en sånn person, som gjerne blir knyttet til steder jeg har bodd en god stund. Derav en latterlig patriotisme til byen jeg studerer i, Sydney, og mange referanser i løpet av turen til «I Sydney….»
Nå tenker jeg at jeg gjerne skulle vært i Melbourne enda lenger for å bli bedre kjent med byen, men det får bli et annet år i en annen anledning.
tenkeboksen 