Tag Archives: kultur

TV-serier jeg så i 2013

Oppdatert 2. og 3. januar og 25. februar da jeg måtte innrømme at jeg hadde jo sett enda et par serier.

Folk tror ikke jeg ser så mye på tv-serier, men nå har jeg tenkt så det knaket og laget en oversikt over hvilke tv-serier jeg så i 2013.

Prosjekt «lære seg dansk»:

I fjor var jeg på Roskilde og forstod pent lite av hva våre naboer sa. Inspirert av dette gikk jeg løs på danske serier i håp om at jeg skulle forstå dansk bedre.

Broen sesong 1 og 2

Små nevrotisk svensk dame og avslappet, men kronisk utro, dansk mann etterforsker seriemorder løs i Sverige og Danmark. Sesong 1 var klart best. Plottet i sesong 2 var alt for søkt. Miljøaktivister som sprenger i luften det ene og det andre? Gir lite mening at man skal forurense i miljøets navn.

Klovn (noen episoder)

Klovn handler om to danske kjendiser, som spiller seg selv. De er 40, men oppfører seg som om de er 14. Det er litt morsomt, tidvis mest pinlig.

Lykke sesong 1 og 2

Smånevrotiske Lykke har fått seg jobb i et medisinselskap som lager lykkepillen og nå vil satse på antidepressiva. Eneste problemet er en psykiater som går sterkt ut mot stressmedisinen. Jeg ble hekta.

Rita sesong 1 og 2

Barneskolelærer som banner, røyker og oppfører seg tidvis mer som en tenåring enn barna sine. Underholdende og tidvis litt trist om en som prøver å være mor på en litt alternativ måte.

Kostymedrama

Jeg har en svakhet for kostymedrama, og i 2013 så jeg to av dem, Mr. Selfridge og The Paradise.

  • Begge handlet om en mann som forsøkte å lage et stort kjøpesenter.
  • Begge har en sterk kvinnelig rollekarakter blant de ansatte.
  • Begge romantiserer livet som butikkansatt på et luksuskjøpesenter.
I Adil Khans hemmelige dansere lærer Adil stive nordmenn å danse.

I Adil Khans hemmelige dansere lærer Adil stive nordmenn å bli streedancere (Klipp fra NRK).

Den danseglade serien

Det er en dårlig skjult hemmelighet at jeg elsker å danse og elsker Adil Khan, tidligere vinner av dansefeber. Kombinasjonen gjorde jo at jeg bare «måtte» se Adils hemmelige dansere. I programmet lærer Adil Khan vanlige folk å skulle bli streetdancere på tre uker.

Pinlige nytelser (guilty pleasures)

Jeg syntes det meste er gøy av ting og tang når det først står på. Derfor hender det at jeg får hekta opp til flere serier som på ingensom helst måte risikerer å vinne «Emmy».

  • Bør de gifte seg? Litt pinlig, men et program jeg faktisk kunne lære ett eller annet av.
  • Typen til. Litt morsomt, litt flaut.
  • Home and away (et par episoder). Jeg forsøker å holde meg unna tv-stua når «Home and away» står på, i visshet om at jeg kan bli hekta.
  • Life unexpected. Adoptert bort som liten kommer Lux tilbake til sine opprinnelige foreldre. Aner vi romantikk i luften. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte bare se begge sesongene.
  • Drop dead diva (et par episoder). Rik vakker dum blondine dør og gjennoppstår som velfødd smart brunhåret advokat. Kan det slå feil?
  • Lost in Austen. Ei som er hekta på Austen ramler inn i «Stolthet og fordom», men alt skjer liksom ikke helt som i den opprinnelige historien. Jeg har en fascinasjon for enhver historie som handler om man kan endre historiens løp. Så på tross av overspill, overkommunikasjon, irriterende sveis og en ellers svært tynn historie, kunne jeg ikke noe for å se hele sesongen «huff».
  • Girls (et par episoder). Det er vel ganske stuerent å like serien girls. Det er likevel endel klipp som kan være pinlig å se med andre, især foreldre. Jeg skaffet meg Netflix fordi jeg ville se «Girls». Ironisk nok var ikke «Girls» tilgjengelig og jeg endte istedet opp med å se ovennevnte «Life unexpected», «Drop dead diva» og «Lost in Austen».
"Folk finner hverandre hver dag, men ofte velger vi feil" i følge NRK-programmet Bør de gifte seg? I programmet møter vi to samlivsterapauter som gir sin dom over forholdets fremtid.

«Folk finner hverandre hver dag, men ofte velger vi feil» i følge NRK-programmet Bør de gifte seg? I programmet møter vi to samlivsterapauter som gir rødt, gult eller grønt lys til fem ulike par.

Rare komedier

  • Doc Martin. Kirurg med blodskrekk, som finner lite glede i småprat flytter til en engelsk småby for å bli allmennpraktiker. Kan det slå feil? Jeg ga meg etter to sesonger da jeg var blitt gått lei av/på forholdet (mest av) mellom den folkeskye eldre legen og den sosiale yngre læreren.
  • Arrested development. Helsprø familie. «Nøf said»
  • Better off Ted. Karikatur av den farmasøytiske bransjen, i likhet med «Lykke».

Forventninger til 2014

I år 2014 satser jeg på å se flere dokumentarer og færre døde divaer i advokatkropp.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kultur

Banaz historie ble ikke hørt da hun var i live

Jeg sitter med røde øyne etter å ha sett dokumentaren Banaz. Jeg tenker på hvor heldig jeg er som er født og oppvokst i et trygt hjem og er omgitt av mennesker som vil meg godt. Det burde være slik for alle, men dokumentaren om Banaz minner meg på at det ikke er det.

Banaz var ei jente født to år etter meg i en kurdisk familie i England. Familien var svært opptatt av status i det kurdiske lokalsamfunnet. Da Banaz forlot en mann som misbrukte henne og ble sammen med en annen, ville familien rydde henne av veien for å gjenopprette deres ære.

Banaz gikk til politiet, men fikk ikke hjelp. Da Banaz var sporløst forsvunnet tok endelig politiet tak i saken for å finne ut hva som hadde skjedd med henne.

Filmskaperen Deeyah som er oppvokst i Norge opplevde selv som 17 åring og bli truet for å ha deltatt i lettkledde musikkvideoer. Hun flyttet til England og fortsatte å spille inn poplåter, men også der fikk hun problemer på grunn av sin afghansk-pakistanske bakgrunn. Hun la popstjernedrømmen på hylla og har istedet valgt å fokusere på arbeid med menneskerettigheter som musikkprodusent og dokumentarskaper.

Dokumentaren Banaz er en viktig påminner om de mindre synlige problemene i samfunnet som ikke bør feies under teppet, men tas frem i lyset. Banaz ble ikke hørt da hun var livet, men dokumentaren forteller hennes historie. Dokumentaren ligger i sin helhet på Youtube.

Legg igjen en kommentar

Filed under Samfunn

Breakevideo – anbefalt av en breaker

Jeg leser ikke mange kjendisblogger, men jeg har blitt ivrig leser av én. Bloggen tilhører Adil Khan, kjent som dommer i Norske  talenter, breakdanseren som vant første sesong av dansefeber og skuespiller i den pirrende thrilleren Taxi.  Dersom jeg måtte ta et sannhetsserum, ville jeg ha innrømmet at jeg ikke leser bloggen bare fordi han er en dyktig artist og har en fantastisk fin personlighet. Jeg mistenker at det gjelder flere av hans 18000 følgere på fjesboka. Adils blogg er blottet for «dagens outfit» og lengre betraktninger om tingenes tilstand. Derimot deler han titt og ofte youtubevideor med favorittlåter, dansefilmer og andre morsomheter. Dagens innlegg er en breakevideo, som er imponerende, selv for meg som kanskje ikke skjønner hvor krevende dansen er. Adils kommentar til videoen kan likevel gi en pekepinn på nivået, og hente fram minner fra dommerkommentarer i Norske talenter (les her).

Legg igjen en kommentar

Filed under Kultur

Mine bangladeshiske favorittlåter

Forrige uke utforsket jeg bangladeshisk musikk på youtube. I kveld ønsker jeg å dele mine favoritter med dere.

Mila – Rupban

Mila er en av Bangladesh sine lokale popstjerner. Da jeg bodde i Bangladesh, ble hennes sanger «Rupban» og «Baburam Sapuree», sunget til den store gullmedalje av jentene i YWCA. For folk  som har vært utsatt for mitt informasjonsarbeid, min julebordsunderholdning eller liknende, vil sangen Rupban kunne høres kjent ut. Jeg og ei venninne utviklet nemlig den berømte (beryktede?) slangedansen basert på bangladeshisk dans. Siden har jeg lært dansen bort til store og små.

Monpura – Nithua pathare

Da jeg var i Bangladesh forsøkte jeg å lære flere sanger, blant annet en tradisjonell bengalsk sang med tekst av Tagore. Det var først da jeg forsøkte å lære denne sangen selv jeg innså hvor vanskelig tradisjonell bengalsk musikk er å lære. Jeg er blitt opplært i vestlig klassisk, folke-  og til nød litt jazz og rockemusikk, men rytmene til denne sangen var utrolig vanskelig å ta, fordi den bygde på helt andre musikktradisjoner. Den sangen som følger her, var derimot svært enkel å lære, og ikke minst veldig fin. Den er hentet fra den filmen i Bangladesh jeg hørte mest om da jeg var der. Dersom du også vil lære å synge den, kan du finne sangteksten her.

Habib ft Shirin – Panjabiwala

En annen gladsang jeg hørte veldig mye, hadde jeg nesten glemt før jeg ble tipset av ei av YWCAjentene på fjesboka. Sangen heter Panjabiwala. Kommentarfelt på nettet kan være interessant. Bangladesh (da Øst-Pakistan) og Pakistan (da Vest-Pakistan) var i blodig krig på 70-tallet. Med støtte fra India klarte Øst-Pakistan og løsrive seg fra Vest-Pakistan . Øst Pakistan fikk navnet Bangladesh som betyr Banglaland. Bangla (eller bengali) er språket og kulturen i Bangladesh (og også i Vest-Bengal i India). Landet fikk navnet nettopp fordi ønsket om å kunne bruke sitt eget språk, bangla, som offentlig språk i stedet for urdu (som brukes i Pakistan) var en viktig grunn for løsrivelsen.  Jeg nevner det i denne sammenheng fordi det kinkige forholdet til Pakistan kommer frem i kommentarfeltet under sangen.

3 kommentarer

Filed under Bangladesh, Kultur

Sulten engel og tiger i staden

Det finnes en tiger i staden. Det finnes faktisk to tigre i staden, en som står stille og en som kan beveges. Den som kan bevege på seg, er åpenbart mer farlig enn den som forsteinet. I staden, som ikke er tigerstaden, er det også en sulten engel. Jeg mistenker at den sultne engelen er fra Frankrike, for på den sultne engel serveres «panekaker med kylling».  Ikke langt unna den sultne engel er der en grafittivegg. Det fine med veggen er at den stadig endres. Selv om jeg er på omtrent samme sted som for et år siden, har den blitt noe nytt.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

2 kommentarer

Filed under Bergen

Tagging og grafitti i Norges to største byer

I anledning den pågående rettsaken republiseres noen grafittibilder jeg tok i ukene etter 22. juli 2011. På den tiden var tilregnligheten til herr Behring lite på dagsorden. I stedet diskutertes høyreekstremisme, åpenhet og demokrati.

Først publisert: 28.sep.2011 kl.19:47

Jeg liker grafitti, men ikke tagging. Et godt eksempel på tagging ser man på det følgende bildet fra Grønnland. Politiet må gjerne hanke inn de som har gjort dette, og pålegge dem å male nedtaggede hus. Tagging, nei takk. Samfunnsarbeid, ja takk.

Når jeg tenker på grafitti, er bildet under et strålende eksempel på at det kan være kult. På en ellers så grå og kjedelig parkeringsplass i Oslo sentrum, var veggene blitt til gatekunst.

Et litt mer sjarmerende eksempel på grafitti fant jeg slettes ikke i byen, men på tur gjennom skogen på vei til Løvstakken i Bergen:

Likevel, den som sjarmerte meg mest var den følgende:

Etter Utøya fikk enkelte taggere litt påfyll av politisk engasjement, selv om jeg vil påstå at noen av slutningene er i sterkeste laget. I tillegg vil jeg påpeke at blyant og hviskelær ville lettet jobben med å rette skrivefeil.

På det neste bildet har taggerne åpenbart lagt større vekt på rettskriving.

Jeg har stor forståelse for vanskeligheter med rettskriving: Skal det skrives islmalisering eller islamisering? Det kan være vanskelig å holde tunga rett i munnen, særlig hvis man er redd for at onkel politi skal dukke opp i neste øyeblikk. Det jeg derimot lurer på, er hvorvidt de ønsker å innføre komma i stedet for mellomrom i setninger? Dette er i hvert fall et nytt fenomen for meg.

Noen spør om demokrati, andre oppfordrer til å boikotte valget. I høst var det skuffende mange som bevisst eller av latskap boikottet valget. Jeg er derimot optimistisk, med tanke på valget om to år.

Tjen folket var ivrige taggere av byggene i nærheten av regjeringskvartalet i Oslo, men tydeligvis er ikke alle taggere med i Tjen folket.


Til sist, en viktig oppfordring.

1 kommentar

Filed under Foto & webdesign, Kultur, Rariteter, Samfunn

Norsk musikk på norsk

Det er travle dager i Bergen. Dermed blir det lite tid til oppdateringer her på bloggen. Likevel har jeg en liten ting jeg har lyst til å dele med dere. Ei venninne av meg prøver å lære seg norsk, noe som er ekstra utfordrende når man befinner seg på et forskningsinstitutt med engelsk som arbeidsspråk. Dermed fikk jeg det for meg at jeg skulle lage en spilleliste til henne med norsk musikk på norsk. Jeg prøvde å styre unna de mest tekstbaserte sangene, men er ellers innom flere tiår, sjangre og ikke minst dialekter. Til tross for en viss oppgang de siste årene i norske band som synger på norsk innenfor pop/rock sjangeren, er det fortsatt lite å oppdrive. Jeg syntes det er synd, fordi hvert språk og hver dialekt har sin egen klang og sitt eget særpreg. Det kan jo åpenbart hende at jeg ikke har inkludert noen som burde inkluderes. I så fall: Rop det ut! (Eventuelt skriv det i kommentarfeltet.)

Spillelisten: På norsk

Legg igjen en kommentar

Filed under Kultur

De tonene jeg lyttet mest til i året som gikk

Jeg kjente meg lite igjen både i topp 100 wimplisten og blogghitslisten fra 2011. Det skal likevel innrømmes at jeg for en kortere periode var hekta både på «Ring meg» av Gabrielle og «Till the world Ends» av Britney Spears. Noe som var til frustrasjon, for venner som ikke helt delte min entusiasme for disse lette poplåtene. For å få en liste som representerte den musikken jeg faktisk hørte på i 2011, bestemte jeg for å lage min egen liste. Jeg hører mest på hele album, og ikke på enkeltlåter og lister. Dermed har jeg samlet 10 nøkkelartister, med noen nøkkelalbum som jeg har hørt mye på i år 2011.  Noen album var nye av året, mens andre var nyoppdaget, gjenoppdaget, en konsertopplevelse eller har bare fulgt med meg fra tidligere år.

1. Feist, Metals, 2011

«Metals» er en nydelig plate fra den kanadiske syngedamen Feist. Dette 2011-albumet, anbefales på det sterkeste! Hvis du ikke har Wimp, eller Spotify, kan du for eksempel sjekke ut en sang av denne kanadiske dama på youtube: How come you never go there

2. Ane Brun, It all starts with one, 2011

Jeg har alltid likt Ane Bruns karakteristiske stemme, men på denne plata syntes jeg hun nådde nye høyder. Hun eksperimenterer mye mer enn på sine tidligere plater, og jeg syntes det fungerer særs godt. Sjekk for eksempel ut en vakker sang på moldenserdialekt: Du gråter så store tåra. For ordens skyld, Ane Brun fikk lurt inn en sang på Wimps 2011 liste.

3. The Whitest boy alive x 2

Med et tvilsomt navn, til tross for lite tvilsom musikk, blir sjeldent «The Whitest boy alive» delt av meg på facebook eller andre sosiale medier. Et unntak gjøres i det følgende. The Whitest boy alive består av Erlend Øye fra Kings of Convenience og et par tyskere. De har gitt ut to album, «Rules» og «Dreams». Ingen fra år 2011, men verdt å lytte til, også i det kommende året. Jeg klarte rett og slett ikke velge enn favoritt, og inkluderte derfor begge. Sjekk for eksempel ut låta; Golden Cage og så får du litt optisk lureri i samme slengen.

4. Empire of the sun, Walking on a dream, 2009

En anmeldelse jeg leste, mente at albumet «Walking on a dream» var litt for mye av det gode. Det er ikke et uforståelig standpunkt, men jeg har jeg blitt veldig glad i akkurat denne cden. Kanskje det er fordi jeg hørte på den såpass mye i Australia, og dermed når jeg gjenoppdaget cden, gjenoppdaget jeg ikke bare musikken, men også alle de gode minnene? Den mest kjente låten på denne cden går ikke overraskende under navnet; Walking on a dream. Den får åpenbart flere enn meg på godt humør, i hvert fall om man dømmer etter seertall på youtube.

empire_of_the_sun

5. Air x 2

Gjenoppdaget i år 2011 av underskrevne, ble Air yndet lesemusikk. kjente album  Den franske duoen er kanskje mest kjent for «Moon Safari», men personlig liker jeg også godt deres nyeste utgivelse med det kjærlige og tallorienterte navnet «Love 2». Et rolig sangforslag: La Femme D’Argent

6. Zero 7

Zero 7, snublet jeg over for første gang i løpet av året 2011, og skulle gjerne ha snublet over dem før. Dette er rolig musikk slik jeg liker det. Kanskje jeg burde bli irritert over den låten Destiny, men jeg syntes den rett og slett er ganske fin.

7. Heroes & Zeroes, Ghostly kisses 2011

Et rockeband fra Lillesand, bestående blant annet av en jeg gikk på vgs. I likhet med mange andre rockeband, har de blitt mer elektroniske de siste årene. Jeg liker eksperimenter, men lurer av og til, på om de ikke burde eksperimentere på litt mer forskjellige måter. Min personlige favoritt er deres første album «Strange Constellations», men det er «Ghostly kisses» jeg hørt mest på i år 2011. I tillegg fikk jeg gleden av å gå på konserten deres i fjor høst. Den gleden, håper jeg flere får, neste lillesandsbandet tar turen til Bergen. Jeg og min venninne følte meg forøvrig truffet av den følgende artikkelen:»Heroes and Zeroes på Garage»

8. The Strokes, Angles, 2011

Strokes anno 2011. Hør sangen Taken for a fool her.

9.Edward Shape and the Magnetic Zeros, 2009, «Up from below»

Denne skiva har vært en følgesvenn, helt siden jeg kjøpte den på anbefaling fra mannen bak disken på Bergens mest sjarmerende platesjappe. Bandet består av en mengde hippiliknende mennesker, som spiller hippiliknende musikk. Man skulle tro de var fra 1968, men de slapp deres første album ut i 2009. Det ble min personlige kjenningsmusikk i kollektivet på Gyldenpris. Ikke minst sangen Home.

10. Razika, Program 91, 2011

Disse liker jeg først og fremst fordi de består kun av jenter, som spiller rock og synger på kav bergensk, (i hvert fall så langt mine dialekt-ører kan oppfatte.) Mest kjent er de for sangen «Vondt i hjertet». Jeg kan også nevne at jeg fikk gratisbilletter fra Lydverket, slik at jeg kunne se dem «live» med en fattig medstudent og en rekke andre fine folk.

Hva er dine favorittalbum fra 2011?

Legg igjen en kommentar

Filed under Kultur

Kultur i bøtter og spann

Bangladesh, 2008

Det er vel sånn at det er kultur uansett hvor i verden man er, og at det ikke er mer kultur noen steder enn andre steder. Likevel  føles det som jeg her i Bangladesh får kultur i bøtter og spann, både tradisjonell kultur og en liten dose vestlig. Vi har liten innflytelse på hvilken kultur vi blir «utsatt for». La oss ta noen eksempler på uunngåelig kultur.


Klær

Kvinner går i hovedsak ikke med vestlige klær, de går med Salvar kameez eller Sari.

Salwar kameez

Salwar kameezen består av en tunikaliknende overdel (kameez), over en løs kosebukse (Salwar) og et langt sjal (urna). Det er denne klesdrakten jeg bruker til hverdags og på jobb. Av og til får jeg veldig lyst til å være vill og gærn å gå med dongeribukse, men så tenker jeg på hvor ubehagelig en dongeribukse kan være, og slår fort fra meg tanken.

Sari

Salwar kameezen er opprinnelig ikke fra Bangladesh. Sarien derimot, regner bangladeshere for å være nasjonaldrakten. Den består av et utrolig langt klesstykke de surrer rundt seg. Tradisjonelt skal alle gifte kvinner gå med sari, men nå er det mange kvinner, særlig i byen, som foretrekker å gå med salwar kameez. Det er mindre arbeid å ta på seg og lettere å gå med. Jeg og mine norske venner syklet problemfritt med en salwar kameez, men syklende damer er ikke utbredt.

Eldre herremann i lungi og et sjal over skuldrene

I Dhaka går mennene stort sett med skjorte og dressbukse, også unge gutter. Landsbymenn og arbeidsmenn bruker derimot lungi. Det er et tynt tøystykke som knyttes som et omslagsskjørt.


Mat

Te

Te, uhyre søte saker, og ris, dhal og kylling er uungåelig hvis man bor på gjestehuset til YWCA, og særlig når man besøker nye steder. For å unngå å spise ris og kylling to ganger om dagen hender det titt og ofte at vi rømmer til en restaurant for å få litt variasjon og kanskje litt ordentlig kaffe.

Når det er sagt, passer de ansatte på huset veldig godt på oss, og vi får frukt hver kveld fordi de har oppdaget at vi liker det. De passer så godt på oss at vi får ikke lov til å sitte i samme rom som de ansatte under lunsjen. Vi må sitte i et eget rom, med egen spesiallaget mat.


Nysgjerrige mennesker

Nysgjerrig busspassasjer

Hvis man er veldig opptatt av å få «være i fred», er kanskje ikke Bangladesh det første stedet man bør dra til. Folk er fryktelig nysgjerrige. De fleste bare stirrer, men spørsmålet: «What is your country?» dukker ofte opp. Det virker som de fleste syntes det er utrolig spennende med noen som kommer fra et annet land. Det er stort sett litt underholdende, men man blir tvunget til å være litt overlegen, fordi det er grenser for hvor mange fremmede mennesker man vil snakke med i løpet av en dag. I tillegg ringer folk hvis de får telefonnummeret ditt … mange ganger. Evne til å si nei, kan være greit.

Nysgjerrige forbipasserende

Shunor Bangladesh

Dansende jente

Shunor Bangladesh, eller Gyldne Bangladesh, er navnet på landets nasjonalsang. Den har vi hørt opp til flere ganger. Bangladeshiske sanger, instrumenter og dans er en del ethvert offisielt arrangement. Vi fikk prøve å spille typisk bangladeshiske trommer, tabla, til en sang av nasjonalpoeten Tagore. Noen uker senere da jeg skulle lære litt bangladans, sa danselæreren vår «Jeg hører at du spiller Tabla.» Rykter går fort i Bangladesh.

Team Tabla

Kveldsaktiviteter når vi har «frihet til å velge selv»

Det er faktisk mange mennesker ute i gaten om kvelden. De ser ut til å handle eller bare henge i gatene. De fleste menneskene er menn. Oppholdssteds nr. 2 er hjemme. Som eventyrlystne nordmenn, har vi lyst til å se alt og oppleve alt, selv om vi er av den kategorien mennesker som kalles kvinner. Av og til blir vi usikre på hvor mye det egentlig er å se å oppleve. Vi bor i en storby med 15 millioner mennesker, men kinotilbudet er litt skralt, og det er vanskelig å finne ut når og hvor det er konserter og teaterforestillinger.

En ufrivillig dristig dans. (Foto: Heidi Solberg Økland 2008)

Likevel har vi har fått vært på en bangladeshisk film, to teaterforestillinger og en studentrevy. Studentrevyen bar tydelig preg av å være amatørrevy. Det var masse liv. På bildet ser vi en skikkelig klissete og klisje dans, utført i fullt alvor. Dette innslaget var utrolig populært blant guttene. De hoiet og jublet og brølte, som jeg har hørt hverken før eller siden i Bangladesh. Etterhvert oppdaget Heidi at det var et mønster i jublingen. Hver gang jenta i rosa bøyde seg ned, ble det ekstra stor jubel. Utringing er ikke et veldig kjent fenomen i Bangladesh… 🙂

Vakker dans i studentoppsetning. (Foto: Heidi Solberg Økland 2008)

I all scenekunst vi har sett, har det typiske bangladeshiske vært med. På studentrevyen hadde de bangladeshisk dans, og på filmen var settingen en hinduistisk festival i en bangladeshisk landsby. Det mest illustrerende er likevel det teaterstykket vi så i forgårs. Det handlet om mogulherskeren Shahjahan som bygget Taj Mahal i India. Stykket ble avsluttet med at de sang Bangladesh sin nasjonalsang. Ja du leste rett, de sang ikke «shunor India», de sang shunor Bangladesh.

Studentband i farta. (Foto: Heidi Solberg Økland 2008)

At vi fikk vite om disse forestillingene var veldig tilfeldig. Vi traff noen som var inne i kulturmiljøet, og tipset oss. Vi er avhengig av tips for å blir underholdt utenfor gjestehusets dører. Derfor har vi blitt ganske litterære i stedet. Harry Potter, Lars Saabye Kristensen, Helene Aakvik har nå blitt våre nære venner. Men egentlig er det litt spennende og måtte ta ting litt sånn som det kommer.. og vi blir jo utrolig takknemlig for enhver begivenhet vi kan være med på. Et amatørstudentband blir kjempestas, selv om vi ikke kjenner noen av de som spiller. Noen andre som har tanker om kultur og sånn?

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh, Kultur