Tag Archives: kultur

TV-serier jeg så i 2013

Oppdatert 2. og 3. januar og 25. februar da jeg måtte innrømme at jeg hadde jo sett enda et par serier.

Folk tror ikke jeg ser så mye på tv-serier, men nå har jeg tenkt så det knaket og laget en oversikt over hvilke tv-serier jeg så i 2013.

Prosjekt «lære seg dansk»:

I fjor var jeg på Roskilde og forstod pent lite av hva våre naboer sa. Inspirert av dette gikk jeg løs på danske serier i håp om at jeg skulle forstå dansk bedre.

Broen sesong 1 og 2

Små nevrotisk svensk dame og avslappet, men kronisk utro, dansk mann etterforsker seriemorder løs i Sverige og Danmark. Sesong 1 var klart best. Plottet i sesong 2 var alt for søkt. Miljøaktivister som sprenger i luften det ene og det andre? Gir lite mening at man skal forurense i miljøets navn.

Klovn (noen episoder)

Klovn handler om to danske kjendiser, som spiller seg selv. De er 40, men oppfører seg som om de er 14. Det er litt morsomt, tidvis mest pinlig.

Lykke sesong 1 og 2

Smånevrotiske Lykke har fått seg jobb i et medisinselskap som lager lykkepillen og nå vil satse på antidepressiva. Eneste problemet er en psykiater som går sterkt ut mot stressmedisinen. Jeg ble hekta.

Rita sesong 1 og 2

Barneskolelærer som banner, røyker og oppfører seg tidvis mer som en tenåring enn barna sine. Underholdende og tidvis litt trist om en som prøver å være mor på en litt alternativ måte.

Kostymedrama

Jeg har en svakhet for kostymedrama, og i 2013 så jeg to av dem, Mr. Selfridge og The Paradise.

  • Begge handlet om en mann som forsøkte å lage et stort kjøpesenter.
  • Begge har en sterk kvinnelig rollekarakter blant de ansatte.
  • Begge romantiserer livet som butikkansatt på et luksuskjøpesenter.
I Adil Khans hemmelige dansere lærer Adil stive nordmenn å danse.

I Adil Khans hemmelige dansere lærer Adil stive nordmenn å bli streedancere (Klipp fra NRK).

Den danseglade serien

Det er en dårlig skjult hemmelighet at jeg elsker å danse og elsker Adil Khan, tidligere vinner av dansefeber. Kombinasjonen gjorde jo at jeg bare «måtte» se Adils hemmelige dansere. I programmet lærer Adil Khan vanlige folk å skulle bli streetdancere på tre uker.

Pinlige nytelser (guilty pleasures)

Jeg syntes det meste er gøy av ting og tang når det først står på. Derfor hender det at jeg får hekta opp til flere serier som på ingensom helst måte risikerer å vinne «Emmy».

  • Bør de gifte seg? Litt pinlig, men et program jeg faktisk kunne lære ett eller annet av.
  • Typen til. Litt morsomt, litt flaut.
  • Home and away (et par episoder). Jeg forsøker å holde meg unna tv-stua når «Home and away» står på, i visshet om at jeg kan bli hekta.
  • Life unexpected. Adoptert bort som liten kommer Lux tilbake til sine opprinnelige foreldre. Aner vi romantikk i luften. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte bare se begge sesongene.
  • Drop dead diva (et par episoder). Rik vakker dum blondine dør og gjennoppstår som velfødd smart brunhåret advokat. Kan det slå feil?
  • Lost in Austen. Ei som er hekta på Austen ramler inn i «Stolthet og fordom», men alt skjer liksom ikke helt som i den opprinnelige historien. Jeg har en fascinasjon for enhver historie som handler om man kan endre historiens løp. Så på tross av overspill, overkommunikasjon, irriterende sveis og en ellers svært tynn historie, kunne jeg ikke noe for å se hele sesongen «huff».
  • Girls (et par episoder). Det er vel ganske stuerent å like serien girls. Det er likevel endel klipp som kan være pinlig å se med andre, især foreldre. Jeg skaffet meg Netflix fordi jeg ville se «Girls». Ironisk nok var ikke «Girls» tilgjengelig og jeg endte istedet opp med å se ovennevnte «Life unexpected», «Drop dead diva» og «Lost in Austen».
"Folk finner hverandre hver dag, men ofte velger vi feil" i følge NRK-programmet Bør de gifte seg? I programmet møter vi to samlivsterapauter som gir sin dom over forholdets fremtid.

«Folk finner hverandre hver dag, men ofte velger vi feil» i følge NRK-programmet Bør de gifte seg? I programmet møter vi to samlivsterapauter som gir rødt, gult eller grønt lys til fem ulike par.

Rare komedier

  • Doc Martin. Kirurg med blodskrekk, som finner lite glede i småprat flytter til en engelsk småby for å bli allmennpraktiker. Kan det slå feil? Jeg ga meg etter to sesonger da jeg var blitt gått lei av/på forholdet (mest av) mellom den folkeskye eldre legen og den sosiale yngre læreren.
  • Arrested development. Helsprø familie. «Nøf said»
  • Better off Ted. Karikatur av den farmasøytiske bransjen, i likhet med «Lykke».

Forventninger til 2014

I år 2014 satser jeg på å se flere dokumentarer og færre døde divaer i advokatkropp.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Kultur

Banaz historie ble ikke hørt da hun var i live

Jeg sitter med røde øyne etter å ha sett dokumentaren Banaz. Jeg tenker på hvor heldig jeg er som er født og oppvokst i et trygt hjem og er omgitt av mennesker som vil meg godt. Det burde være slik for alle, men dokumentaren om Banaz minner meg på at det ikke er det.

Banaz var ei jente født to år etter meg i en kurdisk familie i England. Familien var svært opptatt av status i det kurdiske lokalsamfunnet. Da Banaz forlot en mann som misbrukte henne og ble sammen med en annen, ville familien rydde henne av veien for å gjenopprette deres ære.

Banaz gikk til politiet, men fikk ikke hjelp. Da Banaz var sporløst forsvunnet tok endelig politiet tak i saken for å finne ut hva som hadde skjedd med henne.

Filmskaperen Deeyah som er oppvokst i Norge opplevde selv som 17 åring og bli truet for å ha deltatt i lettkledde musikkvideoer. Hun flyttet til England og fortsatte å spille inn poplåter, men også der fikk hun problemer på grunn av sin afghansk-pakistanske bakgrunn. Hun la popstjernedrømmen på hylla og har istedet valgt å fokusere på arbeid med menneskerettigheter som musikkprodusent og dokumentarskaper.

Dokumentaren Banaz er en viktig påminner om de mindre synlige problemene i samfunnet som ikke bør feies under teppet, men tas frem i lyset. Banaz ble ikke hørt da hun var livet, men dokumentaren forteller hennes historie. Dokumentaren ligger i sin helhet på Youtube.

Legg igjen en kommentar

Filed under Samfunn

Breakevideo – anbefalt av en breaker

Jeg leser ikke mange kjendisblogger, men jeg har blitt ivrig leser av én. Bloggen tilhører Adil Khan, kjent som dommer i Norske  talenter, breakdanseren som vant første sesong av dansefeber og skuespiller i den pirrende thrilleren Taxi.  Dersom jeg måtte ta et sannhetsserum, ville jeg ha innrømmet at jeg ikke leser bloggen bare fordi han er en dyktig artist og har en fantastisk fin personlighet. Jeg mistenker at det gjelder flere av hans 18000 følgere på fjesboka. Adils blogg er blottet for «dagens outfit» og lengre betraktninger om tingenes tilstand. Derimot deler han titt og ofte youtubevideor med favorittlåter, dansefilmer og andre morsomheter. Dagens innlegg er en breakevideo, som er imponerende, selv for meg som kanskje ikke skjønner hvor krevende dansen er. Adils kommentar til videoen kan likevel gi en pekepinn på nivået, og hente fram minner fra dommerkommentarer i Norske talenter (les her).

Legg igjen en kommentar

Filed under Kultur

Mine bangladeshiske favorittlåter

Forrige uke utforsket jeg bangladeshisk musikk på youtube. I kveld ønsker jeg å dele mine favoritter med dere.

Mila – Rupban

Mila er en av Bangladesh sine lokale popstjerner. Da jeg bodde i Bangladesh, ble hennes sanger «Rupban» og «Baburam Sapuree», sunget til den store gullmedalje av jentene i YWCA. For folk  som har vært utsatt for mitt informasjonsarbeid, min julebordsunderholdning eller liknende, vil sangen Rupban kunne høres kjent ut. Jeg og ei venninne utviklet nemlig den berømte (beryktede?) slangedansen basert på bangladeshisk dans. Siden har jeg lært dansen bort til store og små.

Monpura – Nithua pathare

Da jeg var i Bangladesh forsøkte jeg å lære flere sanger, blant annet en tradisjonell bengalsk sang med tekst av Tagore. Det var først da jeg forsøkte å lære denne sangen selv jeg innså hvor vanskelig tradisjonell bengalsk musikk er å lære. Jeg er blitt opplært i vestlig klassisk, folke-  og til nød litt jazz og rockemusikk, men rytmene til denne sangen var utrolig vanskelig å ta, fordi den bygde på helt andre musikktradisjoner. Den sangen som følger her, var derimot svært enkel å lære, og ikke minst veldig fin. Den er hentet fra den filmen i Bangladesh jeg hørte mest om da jeg var der. Dersom du også vil lære å synge den, kan du finne sangteksten her.

Habib ft Shirin – Panjabiwala

En annen gladsang jeg hørte veldig mye, hadde jeg nesten glemt før jeg ble tipset av ei av YWCAjentene på fjesboka. Sangen heter Panjabiwala. Kommentarfelt på nettet kan være interessant. Bangladesh (da Øst-Pakistan) og Pakistan (da Vest-Pakistan) var i blodig krig på 70-tallet. Med støtte fra India klarte Øst-Pakistan og løsrive seg fra Vest-Pakistan . Øst Pakistan fikk navnet Bangladesh som betyr Banglaland. Bangla (eller bengali) er språket og kulturen i Bangladesh (og også i Vest-Bengal i India). Landet fikk navnet nettopp fordi ønsket om å kunne bruke sitt eget språk, bangla, som offentlig språk i stedet for urdu (som brukes i Pakistan) var en viktig grunn for løsrivelsen.  Jeg nevner det i denne sammenheng fordi det kinkige forholdet til Pakistan kommer frem i kommentarfeltet under sangen.

3 kommentarer

Filed under Bangladesh, Kultur

Sulten engel og tiger i staden

Det finnes en tiger i staden. Det finnes faktisk to tigre i staden, en som står stille og en som kan beveges. Den som kan bevege på seg, er åpenbart mer farlig enn den som forsteinet. I staden, som ikke er tigerstaden, er det også en sulten engel. Jeg mistenker at den sultne engelen er fra Frankrike, for på den sultne engel serveres «panekaker med kylling».  Ikke langt unna den sultne engel er der en grafittivegg. Det fine med veggen er at den stadig endres. Selv om jeg er på omtrent samme sted som for et år siden, har den blitt noe nytt.

This slideshow requires JavaScript.

2 kommentarer

Filed under Bergen

Tagging og grafitti i Norges to største byer

I anledning den pågående rettsaken republiseres noen grafittibilder jeg tok i ukene etter 22. juli 2011. På den tiden var tilregnligheten til herr Behring lite på dagsorden. I stedet diskutertes høyreekstremisme, åpenhet og demokrati.

Først publisert: 28.sep.2011 kl.19:47

Jeg liker grafitti, men ikke tagging. Et godt eksempel på tagging ser man på det følgende bildet fra Grønnland. Politiet må gjerne hanke inn de som har gjort dette, og pålegge dem å male nedtaggede hus. Tagging, nei takk. Samfunnsarbeid, ja takk.

Når jeg tenker på grafitti, er bildet under et strålende eksempel på at det kan være kult. På en ellers så grå og kjedelig parkeringsplass i Oslo sentrum, var veggene blitt til gatekunst.

Et litt mer sjarmerende eksempel på grafitti fant jeg slettes ikke i byen, men på tur gjennom skogen på vei til Løvstakken i Bergen:

Likevel, den som sjarmerte meg mest var den følgende:

Etter Utøya fikk enkelte taggere litt påfyll av politisk engasjement, selv om jeg vil påstå at noen av slutningene er i sterkeste laget. I tillegg vil jeg påpeke at blyant og hviskelær ville lettet jobben med å rette skrivefeil.

På det neste bildet har taggerne åpenbart lagt større vekt på rettskriving.

Jeg har stor forståelse for vanskeligheter med rettskriving: Skal det skrives islmalisering eller islamisering? Det kan være vanskelig å holde tunga rett i munnen, særlig hvis man er redd for at onkel politi skal dukke opp i neste øyeblikk. Det jeg derimot lurer på, er hvorvidt de ønsker å innføre komma i stedet for mellomrom i setninger? Dette er i hvert fall et nytt fenomen for meg.

Noen spør om demokrati, andre oppfordrer til å boikotte valget. I høst var det skuffende mange som bevisst eller av latskap boikottet valget. Jeg er derimot optimistisk, med tanke på valget om to år.

Tjen folket var ivrige taggere av byggene i nærheten av regjeringskvartalet i Oslo, men tydeligvis er ikke alle taggere med i Tjen folket.


Til sist, en viktig oppfordring.

1 kommentar

Filed under Foto & webdesign, Kultur, Rariteter, Samfunn

Norsk musikk på norsk

Det er travle dager i Bergen. Dermed blir det lite tid til oppdateringer her på bloggen. Likevel har jeg en liten ting jeg har lyst til å dele med dere. Ei venninne av meg prøver å lære seg norsk, noe som er ekstra utfordrende når man befinner seg på et forskningsinstitutt med engelsk som arbeidsspråk. Dermed fikk jeg det for meg at jeg skulle lage en spilleliste til henne med norsk musikk på norsk. Jeg prøvde å styre unna de mest tekstbaserte sangene, men er ellers innom flere tiår, sjangre og ikke minst dialekter. Til tross for en viss oppgang de siste årene i norske band som synger på norsk innenfor pop/rock sjangeren, er det fortsatt lite å oppdrive. Jeg syntes det er synd, fordi hvert språk og hver dialekt har sin egen klang og sitt eget særpreg. Det kan jo åpenbart hende at jeg ikke har inkludert noen som burde inkluderes. I så fall: Rop det ut! (Eventuelt skriv det i kommentarfeltet.)

Spillelisten: På norsk

Legg igjen en kommentar

Filed under Kultur