Tag Archives: historier

Påpekte misvisende priser i den engelske menyen og ble slått av restaurantsjef

Siste kveld i Sardinia i Italia, tenkte jeg at ingen hadde forsøkt å lure meg. Dette stod i stor motsetning til forrige gang jeg var i Italia, nærmere bestemt i Roma. I Roma hadde jeg og mine reisefølger blitt forsøksvis frastjålet lommebok på buss og gate og måtte betale 50 kr for en cola på en liten og meget lite pen restaurant.

Siden det var vår siste dag på Sardinia ønsket vi å ha en hyggelig kveld på restaurant og si farvel til vår venninne som bor i Italia, Vanja, og hennes kamerat som hadde vist oss rundt hele uka, Andrea.

Vi bestemte oss for å spise på en fin restaurant som serverte hummer. Restauranten heter Hotel Albergo via del Mare og ligger i den lille byen Solanas ikke langt fra feriestedet Villasimus i Sardinia. Jeg og ei venninne hadde vært innom tidligere i uka og sett at prisene i menyen var høye, men overkommelige for vårt noe stramme feriebudsjett.

Hummeren på restauranten kostet 12 euro per «pound», men vi var usikre på hvor mye et «pound» var og hvor mye vi ville spise. Vi søkte derfor opp «pound» og fant ut at det var nette 453,59237 gram, og bestilte deretter en hummer på 900 gram. Hummeren var ikke noe å juble i taket over. Selv mistet jeg nesten apettiten, og priste meg lykkelig over at jeg også hadde spist forrett. Uten forrett ville der vært et stort hull i magen som ropte etter mat som den ikke hadde lyst på.

Etter hummeren var fortært kom endelig kveldens hovedgjester  Vanja og Andrea. De hadde blitt forsinket pga en rettssak der Andreas mor var advokat, men det er en annen historie. Da regningen kom, fikk vi en meget lite hyggelig overraskelse. Hummeren vi trodde vi skulle betale 24 euro for var blitt prissatt til nesten 120 euro. En fisk vi trodde vi skulle betale 7 euro for var blitt prissatt til 36 euro.

Vi lurte på hvordan det kunne ha seg at prisen var over så fire ganger så høy som det vi trodde. Det viste seg kort tid etter at i den italienske menyen var prisen oppgitt i 12 dollar per hekto (100 gram) og ikke i pounds (ca 450 gram), men hvordan kunne det forventes at engelsktalende turister skulle forstå at det som stod i den engelske menyen ikke var riktig?

Vi bestemte oss for å ta det opp med servitrisen og ga det lite hyggelig oppdraget til vår italiensk snakkende og svært sjarmerende venninne Vanja. Servitrisen trengte ikke og forklares situasjonen to ganger. Hun beklagde seg med en gang og sa at hun skulle snakke med sjefen. Det var som om hun hadde vært i akkurat samme situasjon før og visste nøyaktig hva som var problemet.

Etter en liten stund kom hun tilbake og forklarte at beklagligvis var ikke sjefen hennes til stedet og hun hadde ikke mandat til å endre vår regning. Hun ville gi oss litt tid til å diskutere saken.

Vi var svært overrasket over tilbakemeldingen, og mens vi diskuterte saken la vi merke til noe enda mer besynderlig. En mann som hadde spurt oss hvordan maten hadde smakt tidligere, stått i baren og slappet av i sofaen mens han så på gjestene, hadde lagt seg i en sofa vendt vekk fra gjestene slik at vi kun kunne se hånda hans på sofaryggen.

Det kan være greit å ha venner som har jobbet med regnskap og finner glede i å regne ut korrekte priser. Min venninne som jobber i bank gikk igjennom regningen og regnet ut hva vi måtte betale hvis vi skulle betale prisen som var oppgitt i den engelske menyen. Vi satt 10 stk rundt bordet, og det føltes som en sikkerhet når vi skulle kreve rett pris. Betalte vi noe annet en det som stod i den engelske menyen nå, var det trolig at andre kunder ville måtte oppleve akkurat det samme med en annen anledning.

Min kompis Jan ble litt utålmodig av å vente på at servitrisen skulle gå tilbake og gikk for å hente henne. Plutselig kom mannen fra sofaen gående med raske oppildnede skritt og sa med en høy og forarget stemme at vi trenger ikke å betale for hummeren. Jan, en av de mest samlede personer jeg kjenner sa takk og rakk ut hånden som for å signalisere at vi hadde kommet frem til enighet. Restaurantsjefen vurderte ikke et øyeblikk å ta hans hånd, men slo til den i stedet.

Vår italienske venn reiste seg opp og begynte å diskutere med ham på italiensk. Vår italienske venn var tydelig irritert, men mens vår italienske venn gnistret, ildnet restaurantsjefen som hadde hatt store røykskyer og flammer tegnet rundt hodet hans dersom det var en tegnserie og ikke en serie fra det virkelige liv. Jeg satt der frustrert over å ikke forstå samtalen og derfor ikke kunne gjøre noe for å roe situasjonen. To voksne menn som skriker til hverandre på en restaurant er rett og slett noe jeg ikke er vant til fra Norge.

Til sist gikk restaurantsjefen inn og smalt menyen i døren på vei inn. Vi bestemte oss for å betale det som stod i den engelske menyen og gå hjem. Vi følte oss ikke lengre velkomne. Så gjelder det visst også det følgende for hummerpriser: «Når noe er for godt til å være sant, er det som regel det.»

Reklamer

2 kommentarer

Filed under Diverse, Rariteter

Rickshawturer er mer spennende enn man skulle tro

Old Dhaka; September 2008

I Bangladesh er det to former for transportmidler, som ikke likner noe av det vi har i Norge. Denne ene er en grønn minitaxi, eller CNG. Det er egentlig en slags motorsykkel bygd om til en liten åpen bil. Den har plass til tre personer hvis man sitter tett. Det andre transportmiddelet er det de kaller Rickshaw. Det er en sykkel, med en svært fargerik vogn der passasjerene sitter. Det er ikke bare én person som blir syklet rundt på rickshawene. Det er som regel to, og det er ikke uvanlig og se hele familier i en vogn. Rickshawene blir brukt av nesten alle og de er mange, 400 000 bare i Dhaka hvis vi skal tro Wikipedia.

De som sykler rundt med oss er alltid menn, svette menn, og nesten alle bruker lungi, et slags fargerikt skjørt. Hardt fysisk arbeid, kombinert med lite mat er trolig grunnen til at det ikke er så mange gamle rickshawsjåfører å se. I følge reisepartner Heidi er gjennomsnittsalderen for en rickshawsjåfør 30 år! Av den grunn har jeg litt problemer med å være alt for nazi for å få ned prisen på en tur fra 3 til 2 kr. Selv om 2 kr kanskje er det man vanligvis betaler.

En utfordring med Rickshawsjåførene er at de snakker svært lite engelsk. En kveld skulle vi ta en liten tur til en kafe, kalt Coffeworld. Coffeworld er en asiatisk kjede og nærmeste Coffeworld er en Rickshawtur unna. Vi hadde vært der en gang før, slik at vi hadde sånn ca peiling på veien. Fullt klar over de manglende engelskkunnskapene til rickshawsjåfører brukte jeg tid på å forberede meg på hva jeg skulle si på bangla, og hvilke stedsnavn jeg skulle oppgi. Jeg, Heidi og nylig ankomne Carin (som er cfcer av året) gikk ut i gaten for å finne en rickshaw. Klokken var halv sju og det hadde allerede blitt mørkt. Jeg så fort en rickshawsjåfør og jeg spurte på min gebrokne bangla «Djaben?» (Kjører du?). «Hæ» (Ja) svarte han. «Djaben Sat Mosjit road?» (Kjører du til Sat Mosjit road?) «Hæ» (Ja) «Ponero?» (15 taka, eller 1 kr og 50 øre) «Hæ» (Ja). Vi satte oss alle i rickshawen og jeg tenkte at dette gikk da forferdelig lett, og vi pratet og lo og koste oss på rickshawen.

Først var vi sikre på retningen, og da vi ikke kjente oss igjen stusset vi ikke på det med det første. Så ble gatene bare smalere, mer humpete, mørkere, med flere sølepytter, og færre mennesker.

«Det var mørkt og humpete sist gang jeg var der, men var det så mørkt og humpete?» Vi hadde heller ingen mulighet til å finne ut hvor han tok oss fordi han ikke kunne engelsk, og vi kunne bare de innøvde frasene på bangla. Etter at vi ikke lengre var litt usikre på omvi var på riktig vei, men ganske sikre på at vi var på feil vei, fortallte vi ham at vi skulle stoppe på Medianova på Shat Mosjit road. Det virket som om han var litt forvirret. Han pekte i en annen retning enn den vi var på vei. Jeg hadde visste ikke engang hvilken retning som var hjem igjen, så det var ikke til stor hjelp. Heldigvis hadde vi arvet en bangladeshisk venn, Emon. Han snakker bangla, godt engelsk, kjenner området og ikke minst: han har sagt at hvis vi har noen form for problemer så må vi bare ringe, så hjelper han oss hvis han kan. Dette var definitivt en form for et problem. Heidi ringte Emon og rickhawsjåføren stoppet i en smal, mørk, sølete gate. Hun ga mobilen sin til rickhawsjåføren. Han smilte litt overrasket når han fikk den i hende. Det samlet seg en liten gjeng folk, som så på disse tre rare hvite jentene som var ute og kjørte. De hørte på samtalen, smilte og lo. Emon snakket lenge og vel med Rickshawsjåføren. Sjåføren vår hadde misforstått vår innøvde frase, og trodde vi skulle til en bestemt bygning som lå langt unna Coffeworld. Vi var på ingen måte der vi skulle. Den stakkars Rickshawsjåføren måtte snu og sykle oss tilbake alle de sølete, humpete veiene. Han var veldig sliten, orket nesten ikke sykle.  Etter 40 min, var vi endelig fremme. Vi ga ham 5 kr, istedet for de 1 kronene og 50 ørene vi hadde avtalt, men i ettertid tenker jeg at vi godt kunne gitt ham enda mer.

Jeg var helt skjelven i bena og ganske så fnisete da jeg satte meg ned på Cofféworld. Vi snakket om hvordan rickshawsjåfører vanligvis prater veldig lite, og at vi derfor ble veldig forfjamset hvis noen pratet veldig mye til oss. Carin hadde hatt en Rickshawsjåfør som hadde stilt henne alle mulige spørsmål, med den bangladeshiske jenta hun kjørte med som tolk. Et av spørsmålene han stilte var «Hvor lenge må jeg sykle for å få råd til å dra til Norge?» La oss si at en god timelønn for en rickshawsjåfør er 6 kr, så kan du kjære bloggleser få regne det ut selv.

Bangladesh; September 2008

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh

Hvorfor man alltid bør lese korrektur av e-poster

Publisert første gang: 22.des.2011 kl.22:06

Som regel er skrivefeil bare unødvendige, men av og til kan de være direkte pinlige. I disse adventstider hadde jeg fått i oppdrag  å skrive en e-post på vegne av studentene til Julebordets «toast master». Toastmaster har etter hvert blitt et utbredt ord å bruke for den som er ansvarlig for å introdusere talerne under en middag. Jeg har en målsetning om å ikke bruke flere engelske ord enn strengt tatt nødvendig. I hvert fall ikke når jeg skriver. Jeg bestemte meg derfor for å bruke det litt mer ukjente norske ordet for toastmaster og sendte følgende e-post:

From:Kristin —————-
Sent: 5. desember 2011 15:49
To: ————–
Cc: Students
Subject: Angående julebord

Hei

Jeg har forstått det som du er Julebordets skjøgemester og vil derfor på vegne av Studentenes Julebordunderholdningskomité meddele at vi har to korte innslag. Vi har et sanginnslag (ca. 4 min), og et danseinnslag (ca 3 min). Rekkefølge er uviktig, men det blir litt klesskifte, så innslagene bør helst ikke være rett etter hverandre. I tillegg lurte vi på om det er mikrofoner tilgjengelig i lokalet, og hvorvidt det er høytaleranlegg. Vi har muligheten til å ta med musikken til dansen i form av minnepenn, cd og youtube, og må derfor kun vite hva som er tilgjengelig.

Vennlig hilsen

Kristin

Etter at jeg hadde sendt e-posten, ble jeg veldig usikker på stavemåten. Jeg blander jo gjerne skj-lyden og kj-lyden når jeg snakker, og dette ordet hadde jeg aldri sett skriftlig. Det ante meg at jeg hadde skrevet noe fryktelig galt. Jeg gjorde det som jeg ofte gjør når jeg har språklige utfordringer: Jeg søkte opp ordet på ordnett.no. Jeg skulle tydeligvis ha skrevet kjøgemester:

kjøkemester
eller ( kjøgemester) (subst.)
Bøyningsformer: en ;
(mnty. køkemester(e) )


1 person som står for husholdningen, særl. hos en konge.
2 person som står for bevertningen og ceremoniene i et større gjestebud, særl. i et bryllup jf. ▶toastmaster.

  • vidt omkring drog efter gjester spillemand og kjøgemester (Welh. III 114)
  • (efter spillemann og sanger) skal ride kjøgemester og præst (Ibs. SV. III 174)
  • de slutted, da køkemesteren tog til at synge nedenunder; da var det ikke stort igen paa flasken (Kinck Flaggerm. 102)

Dette betydde med andre ord at skjøgemester ikke var rett, og det ante meg fortsatt at skjøgemester betydde noe ganske annet enn toastmaster. Jeg bestemte meg derfor for å søke opp skjøge. De følgende flatterende definisjonene på en skjøge fylte skjermbildet mitt:

skjøge:

  • prostituert
  • hore
  • kvinne som lever av erhvervsmessig utukt jf. ▶gatepike, ▶ludder, ▶hore.
  • kvinne som står i erotisk forhold til stadig nye menn.
Jeg innså at jeg hadde kalt en eldre anstendig herremann, attpå til forsker, mester over de prostituerte, og i tillegg hadde foreslått at studentene skulle ha to innslag som involverte klesskifte. Jeg skrev så fort som råd var en ny e-post for å oppklare feilen:

From:Kristin———–
Sent: 5. desember 2011 15:50
To: Kristin, ————-
Cc: Students
Subject: RE: Angående julebord

Jeg mente kjøgemester..

Heldigvis var dette ikke bare en anstendig eldre herremann, han var også en humoristisk mann med glimt i øyet. Etter å ha uttrykt at han var glad at jeg mente «kj» og ikke «skj» fikk jeg følgende e-post:

From:——————
Sent: 5. desember 2011 16:10
To: Kristin ————
Cc: Students
Subject: kjøgemester eller skjøgemester

Ja, det blir uryddige forhold i selskapslivet hvis vi ikkje skiller mellom dei to ? – jfr nedanståande frå språkspalta til per egil hegge

Skjøgemester

Telemarksgalleriet inviterte til utstillingsåpning i går. Vi er litt spent på hvordan det gikk, for i invitasjonen var det brukt et ord som arrangørene neppe hadde dekning for. Det er bunader som utstilles, men det skulle også arrangeres en bryllupsfest. Der var publikum velkommen, » og vi lover en autentisk og hyggelig stemning. NN er skjøgemester og tar i mot gjestene, mens spellemann Torgeir Strand spiller til dans. To store Småjondøler gir oss en real halling, og en bunadsoppvisning viser de forskjellige bunadene.»

En av de inviterte påpeker blygt at en skjøgemester i tilfelle har en litt original funksjon i selskapslivet, siden skjøge er det bibelske ordet for en svært lettferdig kvinne, altså en prostituert. Antagelig er det ment at den navngitte mannspersonen skal være kjøgemester, altså den som leder selskapet, og bl.a. passer på at gjestene får satt seg til bords. Det er vel de økende vanskelighetene med å skjelne mellom kj-lyden og skj-lyden som igjen slår ut. Det er ille nok når det ikke skjelnes mellom kjede og skjede, men det blir enda verre, med fare for uryddige forhold i selskapslivet, hvis det ikke skjelnes mellom skjøgemester og kjøgemester.

Per Egil Hegge

Med andre ord er jeg tydeligvis ikke den første i Norgeshistorien som har blandet skjøgemester og kjøgemester. Jeg vil likevel anbefale å korrekturlese alle e-poster, avisannonser og tekster som skal til ukjente mennesker.

1 kommentar

Filed under Rariteter