Tag Archives: Gode minner

Øyvandring på Risøya

Øya, som bringer gode minner for mange mennesker fra festivaler, folkehøgskoleår, oppvekst og hytteliv, ble utsatt for en historisk øyvandring en maidag i 2009. Denne gangen ble øya fylt av mennesker med en interesse for lokalhistorie og gamle hus. Det skulle vise seg at et par stykker hadde en særlig interesse for vår hytte.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Sørlandet

Byron Bay

Vinteren 2010 besøkte jeg ryggsekkturistenes ultimate strandsted i Australia. Det ble lite bading, men pent var det.

Legg igjen en kommentar

Filed under Australia

Er Brisbane kjedelig? Eller er den en fin liten storby?

Publisert første gang: 06.jul.2010 kl.04:40
 
«Brisbane is boring» hadde min amerikanske venninne Jessica sagt. Det er mulig at byen er kjedelig for en som er vant til amerikanske storbyer. For meg, en borger fra et lite bondeland i utkanten av Europa, var Brisbane en spennende annerledes by. Mens Sydney kan by på en «skyline» av høye skyskrapere tett i tett, der Sydney Tower, Harbour bridge og operahuset gjør den ekstravagant, har Brisbane mindre pompøse høyhus. Der Sydney har bystrender og enorme havneområder, har Brisbane en lang snirklete elv, med mang en bro som knytter sammen de ulike delene av byene. Faktisk er de så stolte av broene sine at de dagen før åpningen av den nye broen,  «the go between bridge», hadde de et marked på selve broen. Og nei, det var ingen fin brosteinsbro. Den var belagt av god gammeldags asfalt og så ut til å være beregnet på biler.

På vei langs elven i Brisbane snublet vi over en skotsk festivaldag, «tartan-day». Skotsk dans, kilt og sekkepipemusikk gjorde en allerede solrik dag, enda lystigere.

Vi spurte denne søte eldre herremannen om vi kunne ta et bilde av ham fordi han så så kul ut. Han svarte at den mest populære i dag hadde vært kjæresten hans, og lurte deretter på om vi helst ville ha bilde av ham eller kjæresten. Vi fant ut at det beste måtte jo være å ha bilde av dem begge.

Melbourne så ut som den hadde vært invadert av svært kreative og barnslige arkitekter. Arkitekteturen i Brisbane var også svært kreativ, men mindre sprø og i mine øyne mye finere.


Moderne arktitektur på sitt beste.


Ingen ekte bystrand i Brisbane, men de kompenserer med en uekte, men barnevennlig strand.

Generelt sett var Brisbane et avslappet sted. Innbyggerne gikk i et roligere tempo, bussjåførene var på bedre humør og de som stod bak bardisken for å ta bestilling var betydelig hyggeligere enn hva jeg er vant med fra Sydney. (Og det er i grunnen godt gjort, tatt i betraktning at også Sydney-beboere er meget avslappede og hyggelige.)

Syklister var et vanlig syn i Brisbanes gater.

I tillegg hadde Brisbane et annet typisk trekk ved en mindre by. Det var et betydelig større antall med barnefamilier i gatene og folk flest så ut som de faktisk kom fra Australia. Kort fortalt vil jeg konkludere med at Brisbane er en fin liten typisk australsk storby. Hvis noen etter dette innlegget fortsatt skulle lure på hvordan det går med meg, så kan jeg konstatere at den positive beskrivelsen av Brisbane stemmer godt overens med min egen sinnstemning, eller uttrykt på mer normalt vis: «Jeg har det bra! Håper det står bra til med dere der hjemme i varmen! Stor klem fra Australia til alle godtfolk.»

Legg igjen en kommentar

Filed under Australia

Melbourne – en lekeplass for arkitekter og store unger?

Først publisert: 23.mai.2010 kl.17:04 i Australia

Før jeg dro til Melbourne, ble jeg fortalt at Melbourne var mer som en europeisk by enn en typisk australsk by. Jeg assosierer europeiske storbyer med store gamle bygg, gjerne i jordfarger eller sandfarger.

Slik ser det ut i Melbourne sentrum:

 
Gratistrikken var fin fin
I don’t see the light, or more precisely, I don’t see the missing light!
Falsk park. Morsomt, men jeg foretrekker hager med ekte gress.
 
Moderne møter gammelt? Jeg må virkelig lære meg at det er få solide ting som er gammelt i Australia, hvis vi ser bort i fra steiner og ørkener.
Kylie Minogue, Australias superstjerne
 
Store unger kan også leke i Australia
Oh yes they can
Det viste seg at det av Melbourne jeg så, var mer som en arkitektonisk lekeplass, enn hva jeg forbinder med en europeisk storby.
Noe vi ble veldig inspirert av!
Vi prøvde å finne litt eldre deler av Melbourne. Noe som var lettere sagt enn gjort.
Melbournefolket var veldig imøtekommende og koselige.
Resultatet av hjelpsomme lokale var glade turister.
Dette minner litt mer om Europa gitt..
For meg var Melbourne et slags mini Sydney. En liten by som prøvde å være stor. Ved nærmere ettertanke, kom jeg frem til at Melbourne med en befolkning på over tre millioner innbyggere faktisk var en stor by. Derfor burde kanskje lille meg, fra lille Arendal på 50 000, passe meg for å uttale meg for kjepphøyt om hvor få skyskrapere Melbourne har. Tross alt tror jeg ikke verken Arendal eller Bergen har en eneste bygning som kan karakteriseres som skyskraper. I begynnelsen syntes jeg at Melbourne var en kaldere og dårligere versjon av Sydney, men jo lenger jeg var i byen, jo mer begynte jeg å like den. Dessuten er jeg en sånn person, som gjerne blir knyttet til steder jeg har bodd en god stund. Derav en latterlig patriotisme til byen jeg studerer i, Sydney, og mange referanser i løpet av turen til «I Sydney….»
Nå tenker jeg at jeg gjerne skulle vært i Melbourne enda lenger for å bli bedre kjent med byen, men det får bli et annet år i en annen anledning.

Legg igjen en kommentar

Filed under Australia

På campingtur i Australia

Først publisert: 04.mai.2010 kl.15:25 i Australia

Etter å ha lest intensivt en uke, føles det godt å mimre litt over det jeg har sett i Sydney, utover grafer og formler.

For et par uker siden var jeg på campingtur, med ikke-utvekslingstudenter… (Når jeg er litt mindre omtåket av alle formlene, skal jeg komme tilbake med en definisjon av ikke-utvekslingstudenter.)
På veien stoppet vi i en liten landsby..
Tilfeldigvis var der en bilmesse i landsbyen. Jeg må innrømme at jeg ble litt bergtatt av de gamle, rare bilene. Dessuten skal det jo sies, at de ikke forurenser når de står stille.
Cowboyfaktoren var høy. Hadde de byttet ut bilene, med hester, hadde jeg virkelig følt at jeg var i det ville vesten.
Til sist kom vi til vakre Seals rock:

Legg igjen en kommentar

Filed under Australia

Ut av byen

Først publisert i Bangladesh 18. april – 2009
Selv om jeg etterhvert har blitt glad i Dhaka, gjør det alltid godt å komme til roligere steder i Bangladesh. Tidligere denne våren inviterte et koselig sveitsisk par meg med på en tur for å besøke en NGO som heter Proshika. Resultatet var at jeg, det sveitsiske paret og ei sveitstisk jente dro til et vakkert sted og så noen av prosjektene til Proshika. Nå som jeg begynner å nærmer meg slutten på oppholdet mitt i Bangladesh, begynner jeg å bli litt nostalgisk. Særlig med tanke på at vi har hatt en avskjedsfest som inkluderte en bildevisning og ikke minst et lite skuespill fra oppholdet. Disse bildene minner meg på alt det fine jeg har fått muligheten til å se.

Denne mannen lager en gipsfigur.

På vei til å bli en hinduistisk Gud.

I Bangladesh er paraplyer brukt både for å beskytte folk mot regnet og sola…

Mursteinsproduksjon er en storindustri i Bangladesh. Fargen på røyken fra pipene er  avhengig av hva som brukes som brenn ved. Jeg ble fortalt at man blant annet brente gamle dekk, med andre ord ikke den mest miljøvennlige industrien i Bangladesh.

Rolig landsbyliv

Ekte håndarbeid på en av Proshikas fabrikker: Håndlagd mønster på silke.

Silkegarn. (Og trådene på spolen det går rundt og rundt…)

Her kokes silke.

Proshika selger blomster

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh

Superstjerne Kristin på bikiniløs strand

Først publisert: 31.mars 2009 kl.06:46

Jeg har vært på ferie. Den var ikke så lang. En og en halv dag, men det var ekte bangladeshisk badeferie. Jeg var på Cox Bazar, verdens lengste strand*. Og det var mange turister der, ganske mange i hvert fall, men så langt øye mitt rakk, var det bare to andre vestlige turister der.

Turen til Cox Bazar begynte med at vi tok luksusbuss til stranden. I Bangladesh kan du nemlig velge mellom alle mulige busstandarder, og vi tok den beste. Men det var også det mest luksuriøse vi gjorde. Mitt reisefølge var Cynthia, generalsekretæren i YWCA, ei dame med mye i og på hjertet. Kameraet var med. Problemet var bare at de siste bildene hadde jeg brukt på å dokumentere at jeg hadde sett fem kalendere fra 2009 i samme rom og et bilde av mitt reisefølge som sitter på en stol i en restaurant. Med andre ord: bra bruk av manglende batteritid.

Jeg skal innrømme at jeg egentlig ikke trodde det skulle være noe særlig stas å dra til Cox Bazar. Oki, så er den lang, men en strand er en strand, tenkte jeg, og det har jeg sett før. Jeg dro mest dit, fordi jeg følte at jeg burde ha vært der, når jeg først var i området liksom. Jeg hadde rett, stranda var en strand, men det var ingen typisk sydenstrand, fordi Bangladesh var ikke et typisk turiststed. Vel, det vil si; Cox Bazar var et typisk bangladeshisk turiststed, med restauranter med bangladeshisk mat, turistsjapper med bangladeshiske suvenirer, rickshawer, CNGer, søppel i gatene, galmannskjøring og ikke minst; ikke en eneste bikini i sikte.  Bakgrunnen for manglende bikinier, er for all del ikke at det er en nudiststrand. Det er heller det motsatte. På Cox Bazar bader alle jentene i salwar kameez, guttene bader i shorts og t-skjorte. For meg, som ikke syntes det er utrolig kult og vise meg frem i bikini, virket det i utgangspunktet veldig praktisk å bade i salwar kameez. Eneste ulempen er selvsagt at du ikke blir brun, og at det faktisk er ganske vanskelig å svømme med klær på.

Det var meg og generalsekretæren, på stranda.  Hun skulle passe sakene våre. Jeg skulle bade. Jeg var skeptisk. Jeg var utrolig skeptisk. Selv om det var en ekstremt lang strand, skulle alle, av en eller annen grunn, bade på det samme lille området. Jeg så ut i folkemengden og prøvde å se en flokk med jenter, men jeg så ingen. Jeg samlet mot. «Hvis jeg går veldig fort og ser veldig lite interessert i å snakke med folk er det en ørliten teoretisk sjanse for at folk lar meg være i fred.» Jeg gikk ut og ignorerte dem som ignoreres kunne. Ute på dypt vann badet jeg litt og fikk  plutselig en ny erfaring med bangladeshiske gutter. De vet og utnytte seg av bølger og dypt vann. Under vann er det vanskelig å se hvem som tar på deg, men heldigvis var det vanskelig for dem å se også, så det ble bare leggene mine som ble truffet, og det er godt mulig at det var fullstendig skivebom.

Jeg kom meg fort opp av vannet og opp på stranda. Der ble jeg sendt ut igjen av generalsekretæren og jeg bestemte meg for å bli godvenn med lavvannet og gikk bortover vannkanten.  Etter å ha svart kort og ignorert en god del gutter, kom en flokk småjenter løpende bort til meg.» Jenter, mange jenter. Fantastisk.» tenkte jeg. Det viste seg etter en liten stund at tre av dem tilhørte en familie som generalsekretæren hadde blitt venner med, mens jeg prøvde å gå fra gutter og fotografer i strandkanten. Jeg ble på nytt sendt ut for å bade, men denne gangen med tre småjenter og broren deres som selskap. Oppmerksomheten på stranden var fortsatt stor, jeg følte meg litt som en superstjerne, da det ved flere anledninger stod tre – fire fotografer og gutter på ferie rundt meg og ville ta bilde av meg. Jeg lot de ivrige sjelene ta bilde av meg en stund. Selv om mitt kamera var utladet er det i hvert fall nok av andre som har fått dokumentert at jeg har badet i salwar kameez. Når jeg ble lei fotograferingsstyret sa jeg «bas» (nok) og gikk. «One more, one more?»var responsen jeg fikk.  «You want your five minutes of fame? Visit Bangladesh before the other tourist comes.» Kanskje det bør være teksten, på de neste turistbrosjyrene for Bangladesh?

Med visittkortet til familien vi ble kjent med i veska og stående invitasjon til hjemmet deres, gikk jeg og Cynthia di til en svømmehall i nærheten. Det var bare oss to og to ansatte på stedet, (og når man befinner seg i et av verdens tettest befolkede land er det en prestasjon i seg selv). Den ene siden av bassenget var minst to meter dyp, mens den andre var rundt en meter. «Kan du svømme?» Var det første spørsmålet jeg fikk da jeg entret badebassenget. «Ja, jeg kan det.» svarte jeg. Likevel da jeg tittet ut i det dype vannet, fikk jeg det for meg at det var ikke trygt og bestemte meg for å gå ut på den grunne siden i stedet. Denne gangen skulle generalsekretæren også ta seg en svømmetur. Hun fant frem en livredningsring og gikk uti. Hun hvinte og lo. «Jeg kan svømme med denne?» sa hun til meg. «Jeg pleide å være redd for vann, men så lærte noen norske meg at jeg kan svømme med denne! Jeg har lært det  til mange andre bangladeshere, og alle blir så glade når de kan svømme!» Jeg så for meg henne og de andre generalsekretærene i YWCA plaske rundt i vannet og gledet meg også over (det mentale) synet.

Jeg blir ikke lenger overrasket, når bangladeshere blir imponert over at jeg kan svømme. Dessuten må jeg innrømme, at det at fremmede vil ta bilde av meg har nesten blitt en vanesak. Særlig når jeg besøker turistattraksjoner, føler at jeg nesten at jeg også er en turistattraksjon. Av den grunn var det største overraskelsesmomentet på Cox Bazar at det var så fint og spennende. Strand på bangladeshisk vis, var underholdende. Temperaturen var fantastisk bra. Topptur gjennom skog med utsikt til hav og strender, gledet en turglad nordmann (selv om turen var verken lang, eller toppen høy). Jeg så en foss i Bangladeshisk målestokk (bekk i norsk). Jeg  gikk tur gjennom en skog, som hentet ut fra en indisk musikkvideo og galopperte på hest gjennom folkemengden. Jeg satt på stranden og så solen gå ned i havet , mens jeg kjøpte smykker til 1 kroner stykket.

*I hvert fall i følge bangladeshere. Når man inkluderer andre kilder enn bangladeshiske har den en tendens til å bli Asias lengste strand i stedet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh