Tag Archives: Dhaka

Rickshawturer er mer spennende enn man skulle tro

Old Dhaka; September 2008

I Bangladesh er det to former for transportmidler, som ikke likner noe av det vi har i Norge. Denne ene er en grønn minitaxi, eller CNG. Det er egentlig en slags motorsykkel bygd om til en liten åpen bil. Den har plass til tre personer hvis man sitter tett. Det andre transportmiddelet er det de kaller Rickshaw. Det er en sykkel, med en svært fargerik vogn der passasjerene sitter. Det er ikke bare én person som blir syklet rundt på rickshawene. Det er som regel to, og det er ikke uvanlig og se hele familier i en vogn. Rickshawene blir brukt av nesten alle og de er mange, 400 000 bare i Dhaka hvis vi skal tro Wikipedia.

De som sykler rundt med oss er alltid menn, svette menn, og nesten alle bruker lungi, et slags fargerikt skjørt. Hardt fysisk arbeid, kombinert med lite mat er trolig grunnen til at det ikke er så mange gamle rickshawsjåfører å se. I følge reisepartner Heidi er gjennomsnittsalderen for en rickshawsjåfør 30 år! Av den grunn har jeg litt problemer med å være alt for nazi for å få ned prisen på en tur fra 3 til 2 kr. Selv om 2 kr kanskje er det man vanligvis betaler.

En utfordring med Rickshawsjåførene er at de snakker svært lite engelsk. En kveld skulle vi ta en liten tur til en kafe, kalt Coffeworld. Coffeworld er en asiatisk kjede og nærmeste Coffeworld er en Rickshawtur unna. Vi hadde vært der en gang før, slik at vi hadde sånn ca peiling på veien. Fullt klar over de manglende engelskkunnskapene til rickshawsjåfører brukte jeg tid på å forberede meg på hva jeg skulle si på bangla, og hvilke stedsnavn jeg skulle oppgi. Jeg, Heidi og nylig ankomne Carin (som er cfcer av året) gikk ut i gaten for å finne en rickshaw. Klokken var halv sju og det hadde allerede blitt mørkt. Jeg så fort en rickshawsjåfør og jeg spurte på min gebrokne bangla «Djaben?» (Kjører du?). «Hæ» (Ja) svarte han. «Djaben Sat Mosjit road?» (Kjører du til Sat Mosjit road?) «Hæ» (Ja) «Ponero?» (15 taka, eller 1 kr og 50 øre) «Hæ» (Ja). Vi satte oss alle i rickshawen og jeg tenkte at dette gikk da forferdelig lett, og vi pratet og lo og koste oss på rickshawen.

Først var vi sikre på retningen, og da vi ikke kjente oss igjen stusset vi ikke på det med det første. Så ble gatene bare smalere, mer humpete, mørkere, med flere sølepytter, og færre mennesker.

«Det var mørkt og humpete sist gang jeg var der, men var det så mørkt og humpete?» Vi hadde heller ingen mulighet til å finne ut hvor han tok oss fordi han ikke kunne engelsk, og vi kunne bare de innøvde frasene på bangla. Etter at vi ikke lengre var litt usikre på omvi var på riktig vei, men ganske sikre på at vi var på feil vei, fortallte vi ham at vi skulle stoppe på Medianova på Shat Mosjit road. Det virket som om han var litt forvirret. Han pekte i en annen retning enn den vi var på vei. Jeg hadde visste ikke engang hvilken retning som var hjem igjen, så det var ikke til stor hjelp. Heldigvis hadde vi arvet en bangladeshisk venn, Emon. Han snakker bangla, godt engelsk, kjenner området og ikke minst: han har sagt at hvis vi har noen form for problemer så må vi bare ringe, så hjelper han oss hvis han kan. Dette var definitivt en form for et problem. Heidi ringte Emon og rickhawsjåføren stoppet i en smal, mørk, sølete gate. Hun ga mobilen sin til rickhawsjåføren. Han smilte litt overrasket når han fikk den i hende. Det samlet seg en liten gjeng folk, som så på disse tre rare hvite jentene som var ute og kjørte. De hørte på samtalen, smilte og lo. Emon snakket lenge og vel med Rickshawsjåføren. Sjåføren vår hadde misforstått vår innøvde frase, og trodde vi skulle til en bestemt bygning som lå langt unna Coffeworld. Vi var på ingen måte der vi skulle. Den stakkars Rickshawsjåføren måtte snu og sykle oss tilbake alle de sølete, humpete veiene. Han var veldig sliten, orket nesten ikke sykle.  Etter 40 min, var vi endelig fremme. Vi ga ham 5 kr, istedet for de 1 kronene og 50 ørene vi hadde avtalt, men i ettertid tenker jeg at vi godt kunne gitt ham enda mer.

Jeg var helt skjelven i bena og ganske så fnisete da jeg satte meg ned på Cofféworld. Vi snakket om hvordan rickshawsjåfører vanligvis prater veldig lite, og at vi derfor ble veldig forfjamset hvis noen pratet veldig mye til oss. Carin hadde hatt en Rickshawsjåfør som hadde stilt henne alle mulige spørsmål, med den bangladeshiske jenta hun kjørte med som tolk. Et av spørsmålene han stilte var «Hvor lenge må jeg sykle for å få råd til å dra til Norge?» La oss si at en god timelønn for en rickshawsjåfør er 6 kr, så kan du kjære bloggleser få regne det ut selv.

Bangladesh; September 2008

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh