Tag Archives: Bangladesh

Mine bangladeshiske favorittlåter

Forrige uke utforsket jeg bangladeshisk musikk på youtube. I kveld ønsker jeg å dele mine favoritter med dere.

Mila – Rupban

Mila er en av Bangladesh sine lokale popstjerner. Da jeg bodde i Bangladesh, ble hennes sanger «Rupban» og «Baburam Sapuree», sunget til den store gullmedalje av jentene i YWCA. For folk  som har vært utsatt for mitt informasjonsarbeid, min julebordsunderholdning eller liknende, vil sangen Rupban kunne høres kjent ut. Jeg og ei venninne utviklet nemlig den berømte (beryktede?) slangedansen basert på bangladeshisk dans. Siden har jeg lært dansen bort til store og små.

Monpura – Nithua pathare

Da jeg var i Bangladesh forsøkte jeg å lære flere sanger, blant annet en tradisjonell bengalsk sang med tekst av Tagore. Det var først da jeg forsøkte å lære denne sangen selv jeg innså hvor vanskelig tradisjonell bengalsk musikk er å lære. Jeg er blitt opplært i vestlig klassisk, folke-  og til nød litt jazz og rockemusikk, men rytmene til denne sangen var utrolig vanskelig å ta, fordi den bygde på helt andre musikktradisjoner. Den sangen som følger her, var derimot svært enkel å lære, og ikke minst veldig fin. Den er hentet fra den filmen i Bangladesh jeg hørte mest om da jeg var der. Dersom du også vil lære å synge den, kan du finne sangteksten her.

Habib ft Shirin – Panjabiwala

En annen gladsang jeg hørte veldig mye, hadde jeg nesten glemt før jeg ble tipset av ei av YWCAjentene på fjesboka. Sangen heter Panjabiwala. Kommentarfelt på nettet kan være interessant. Bangladesh (da Øst-Pakistan) og Pakistan (da Vest-Pakistan) var i blodig krig på 70-tallet. Med støtte fra India klarte Øst-Pakistan og løsrive seg fra Vest-Pakistan . Øst Pakistan fikk navnet Bangladesh som betyr Banglaland. Bangla (eller bengali) er språket og kulturen i Bangladesh (og også i Vest-Bengal i India). Landet fikk navnet nettopp fordi ønsket om å kunne bruke sitt eget språk, bangla, som offentlig språk i stedet for urdu (som brukes i Pakistan) var en viktig grunn for løsrivelsen.  Jeg nevner det i denne sammenheng fordi det kinkige forholdet til Pakistan kommer frem i kommentarfeltet under sangen.

3 kommentarer

Filed under Bangladesh, Kultur

Mine favorittbilder fra Bangladesh

Jeg har for det meste knotet med systemkameraet mitt, men fra nå av har jeg lyst til å skjønne bedre hvordan teknikken fungerer. Det jeg har knotet mest med er lukkertid og bildetaking innendørs, men av og til, selv om man ikke skjønner hva man holder på med, kan resultatet bli spennende. For å bli flinkere har jeg blitt med i fotoklubb med glade amatører og profesjonelle fotografer. Alt bildesnakket har inspirert meg til å finne frem til de bildene jeg tok i Bangladesh i 2008/2009 som jeg liker best. Det er ikke nødvendigsvis alltid de teknisk gode bildene. Eksempelvis er bildet av mor og far ved siden av en stor skare med mennesker, først og fremst en god illustrasjon på bangladeshisk nysgjerrighet. Klikk på bildene, dersom du vil bla igjennom dem i storformat. (Click on a picture if you would like see the pictures in a larger format.)

2 kommentarer

Filed under Bangladesh, Foto & webdesign

Arabisk kaffe i Bangladesh

Først publisert: 27.nov.2008 kl.13:41

Foto: Heidi Økland 2008 / Redigering: Kristin Rørvik 2008

Over gangen, på det som egentlig er mitt rom, bor ei palestinsk dame. Hun og kollegaen er ekte kaffeelskere. De synes 8 dager er for lenge å være uten arabisk kaffe. I kofferten fra Palestina befinner det seg derfor en stor pose arabisk kaffe, kaffekoker og pappkopper. I går kveld kl ni, da jeg og Heidi var på vei for å se en piratkopiert filmklassiker, fikk vi tilbud om å drikke kaffe. Begge var vi nysgjerrige på kaffen de nipper på til stadighet, men i motsetning til våre palestinske venner er vi skeptiske til kaffedrikking ut på kvelden. Heidi takket derfor nei til kaffe, mens jeg spurte om en liten, liten kopp. Litt senere banket det på døra og et sjenert, smilende hode med hijab rakte fram en pappkopp med kaffe. Vi angret bittert på at vi bare hadde spurt om lite, lite. Heidi som egentlig ikke skulle ha kaffe, innså fort at dette var den beste kaffen hun noensinne hadde smakt, og ikke minst den eneste svarte kaffen hun noen gang hadde likt. Jeg hadde noe av den samme følelsen.

Etter mye pulverkaffe i Bangladesh, har jeg lyst til å dra til et sted med god kaffe neste gang jeg flytter utenlands. Kanskje jeg skal dra til Palestina for å drikke kaffe?

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh, Rariteter

Ut av byen

Først publisert i Bangladesh 18. april – 2009
Selv om jeg etterhvert har blitt glad i Dhaka, gjør det alltid godt å komme til roligere steder i Bangladesh. Tidligere denne våren inviterte et koselig sveitsisk par meg med på en tur for å besøke en NGO som heter Proshika. Resultatet var at jeg, det sveitsiske paret og ei sveitstisk jente dro til et vakkert sted og så noen av prosjektene til Proshika. Nå som jeg begynner å nærmer meg slutten på oppholdet mitt i Bangladesh, begynner jeg å bli litt nostalgisk. Særlig med tanke på at vi har hatt en avskjedsfest som inkluderte en bildevisning og ikke minst et lite skuespill fra oppholdet. Disse bildene minner meg på alt det fine jeg har fått muligheten til å se.

Denne mannen lager en gipsfigur.

På vei til å bli en hinduistisk Gud.

I Bangladesh er paraplyer brukt både for å beskytte folk mot regnet og sola…

Mursteinsproduksjon er en storindustri i Bangladesh. Fargen på røyken fra pipene er  avhengig av hva som brukes som brenn ved. Jeg ble fortalt at man blant annet brente gamle dekk, med andre ord ikke den mest miljøvennlige industrien i Bangladesh.

Rolig landsbyliv

Ekte håndarbeid på en av Proshikas fabrikker: Håndlagd mønster på silke.

Silkegarn. (Og trådene på spolen det går rundt og rundt…)

Her kokes silke.

Proshika selger blomster

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh

I feltet

På vei rundt hjørnet (Kristin Rørvik 2009)

Først publisert: Bangladesh 19.februar 2009

Her i Comilla vet jeg ikke helt hva dagen vil bringe. Jeg vet bare at den helt sikkert vil bringe besøk i mangt en fattigmanns hus og utallige tilbud om mat og te. I dag skulle omstendighetene det slik, at jeg ble sendt av sted med helsearbeiderne, som skulle veie barn opp til tre år. YWCA of Bangladesh har tre store program, og et av dem er helse. De driver ingen helseklinikk, men sender helsearbeidere dit deltakerne i prosjektet bor. På den måten ender jeg opp med å besøke mørke hus, lyse hus, fine uteplasser, ikke fullt så fine utplasser, hus til fattige og hus til folk som har kommet bedre ut av det. Amatørfotograf som jeg er, forstår jeg meg ikke helt på kameraet. Derfor setter jeg stor pris på uttallige muligheter til å ta bilder, slik at i hvert fall noen blir bra.

Veiing av barnets vekt

En av hovedaktivitetene er å veie barn under tre år. 1 gang i måneden veier de barna til de 150 familiene de jobber med.
I tillegg til å veie barna, har de et bånd de bruker til å se om barna er i god helsemessig tilstand eller ei. Er armen så tykk at man når inn på det blå, er man ved god helse. Kommer man derimot på den rød siden, er det et tegn på at barnet kan være underernært. Jeg har innsett at noen unger griner lettere enn andre. Det er kanskje noen helsesøstere der ute med erfaring med det. Eller eventuelt mødre? Mamma?

Hva hjelper det å vite at barnet dit er sykt og feilernært hvis du ikke vet hva du skal gjøre med det? Ikke så mye sier du? Vel, kanskje det derfor er bra at de får litt råd om ernæring og hygiene også. Mary, som er ansvarlig for helsearbeidet til YWCA, har fortalt meg at det er mange utbredte myter i Bangladesh. Disse forsøker helsearbeiderne til YWCA forsøker å bryte. En av disse mytene er at barna ikke bør drikke morsmelk når de er nyfødt, men heller bør drikke kumelk. En annen myte er at gravide kvinner bør spise lite for å få en lettere fødsel. Mindre mat = mindre barn = lettere fødsel. Derfor prøver helsearbeiderne å få dem på andre tanker. De forteller dem at de må spise mer, ikke mindre, for nå må de faktisk spise for to i stedet for én.

I et mørkt hus setter vi oss, jeg og de to helsearbeiderne. Vi besøker ei gammel tynn dame, med mye på hjertet. Jeg kan ikke nok bangla til å forstå hva det er hun vil si, men heldigvis har hun to andre, som både hører og forstår. Denne damen er verken småbarns mor eller gravid. Hun er nok litt for gammel for sånt, men hun har bruk for råd og medisiner.

Tidligere har jeg skrevet om mangelen på kvinner i gatene. Når jeg er med ut i feltet, har jeg nesten litt motsatt opplevelse. I hjemmene er det masse folk, men nesten alle er kvinner og små barn. Disse menneskene er like nysgjerrige som folk i gata, og i tillegg er de så utrolig gjestfrie. Jeg blir overlesset av tilbud om brus, ris, lunsj, snacks og kveldskos fra familier som har rundt 700 kr i måneden til å fø en familie på fem.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh

Superstjerne Kristin på bikiniløs strand

Først publisert: 31.mars 2009 kl.06:46

Jeg har vært på ferie. Den var ikke så lang. En og en halv dag, men det var ekte bangladeshisk badeferie. Jeg var på Cox Bazar, verdens lengste strand*. Og det var mange turister der, ganske mange i hvert fall, men så langt øye mitt rakk, var det bare to andre vestlige turister der.

Turen til Cox Bazar begynte med at vi tok luksusbuss til stranden. I Bangladesh kan du nemlig velge mellom alle mulige busstandarder, og vi tok den beste. Men det var også det mest luksuriøse vi gjorde. Mitt reisefølge var Cynthia, generalsekretæren i YWCA, ei dame med mye i og på hjertet. Kameraet var med. Problemet var bare at de siste bildene hadde jeg brukt på å dokumentere at jeg hadde sett fem kalendere fra 2009 i samme rom og et bilde av mitt reisefølge som sitter på en stol i en restaurant. Med andre ord: bra bruk av manglende batteritid.

Jeg skal innrømme at jeg egentlig ikke trodde det skulle være noe særlig stas å dra til Cox Bazar. Oki, så er den lang, men en strand er en strand, tenkte jeg, og det har jeg sett før. Jeg dro mest dit, fordi jeg følte at jeg burde ha vært der, når jeg først var i området liksom. Jeg hadde rett, stranda var en strand, men det var ingen typisk sydenstrand, fordi Bangladesh var ikke et typisk turiststed. Vel, det vil si; Cox Bazar var et typisk bangladeshisk turiststed, med restauranter med bangladeshisk mat, turistsjapper med bangladeshiske suvenirer, rickshawer, CNGer, søppel i gatene, galmannskjøring og ikke minst; ikke en eneste bikini i sikte.  Bakgrunnen for manglende bikinier, er for all del ikke at det er en nudiststrand. Det er heller det motsatte. På Cox Bazar bader alle jentene i salwar kameez, guttene bader i shorts og t-skjorte. For meg, som ikke syntes det er utrolig kult og vise meg frem i bikini, virket det i utgangspunktet veldig praktisk å bade i salwar kameez. Eneste ulempen er selvsagt at du ikke blir brun, og at det faktisk er ganske vanskelig å svømme med klær på.

Det var meg og generalsekretæren, på stranda.  Hun skulle passe sakene våre. Jeg skulle bade. Jeg var skeptisk. Jeg var utrolig skeptisk. Selv om det var en ekstremt lang strand, skulle alle, av en eller annen grunn, bade på det samme lille området. Jeg så ut i folkemengden og prøvde å se en flokk med jenter, men jeg så ingen. Jeg samlet mot. «Hvis jeg går veldig fort og ser veldig lite interessert i å snakke med folk er det en ørliten teoretisk sjanse for at folk lar meg være i fred.» Jeg gikk ut og ignorerte dem som ignoreres kunne. Ute på dypt vann badet jeg litt og fikk  plutselig en ny erfaring med bangladeshiske gutter. De vet og utnytte seg av bølger og dypt vann. Under vann er det vanskelig å se hvem som tar på deg, men heldigvis var det vanskelig for dem å se også, så det ble bare leggene mine som ble truffet, og det er godt mulig at det var fullstendig skivebom.

Jeg kom meg fort opp av vannet og opp på stranda. Der ble jeg sendt ut igjen av generalsekretæren og jeg bestemte meg for å bli godvenn med lavvannet og gikk bortover vannkanten.  Etter å ha svart kort og ignorert en god del gutter, kom en flokk småjenter løpende bort til meg.» Jenter, mange jenter. Fantastisk.» tenkte jeg. Det viste seg etter en liten stund at tre av dem tilhørte en familie som generalsekretæren hadde blitt venner med, mens jeg prøvde å gå fra gutter og fotografer i strandkanten. Jeg ble på nytt sendt ut for å bade, men denne gangen med tre småjenter og broren deres som selskap. Oppmerksomheten på stranden var fortsatt stor, jeg følte meg litt som en superstjerne, da det ved flere anledninger stod tre – fire fotografer og gutter på ferie rundt meg og ville ta bilde av meg. Jeg lot de ivrige sjelene ta bilde av meg en stund. Selv om mitt kamera var utladet er det i hvert fall nok av andre som har fått dokumentert at jeg har badet i salwar kameez. Når jeg ble lei fotograferingsstyret sa jeg «bas» (nok) og gikk. «One more, one more?»var responsen jeg fikk.  «You want your five minutes of fame? Visit Bangladesh before the other tourist comes.» Kanskje det bør være teksten, på de neste turistbrosjyrene for Bangladesh?

Med visittkortet til familien vi ble kjent med i veska og stående invitasjon til hjemmet deres, gikk jeg og Cynthia di til en svømmehall i nærheten. Det var bare oss to og to ansatte på stedet, (og når man befinner seg i et av verdens tettest befolkede land er det en prestasjon i seg selv). Den ene siden av bassenget var minst to meter dyp, mens den andre var rundt en meter. «Kan du svømme?» Var det første spørsmålet jeg fikk da jeg entret badebassenget. «Ja, jeg kan det.» svarte jeg. Likevel da jeg tittet ut i det dype vannet, fikk jeg det for meg at det var ikke trygt og bestemte meg for å gå ut på den grunne siden i stedet. Denne gangen skulle generalsekretæren også ta seg en svømmetur. Hun fant frem en livredningsring og gikk uti. Hun hvinte og lo. «Jeg kan svømme med denne?» sa hun til meg. «Jeg pleide å være redd for vann, men så lærte noen norske meg at jeg kan svømme med denne! Jeg har lært det  til mange andre bangladeshere, og alle blir så glade når de kan svømme!» Jeg så for meg henne og de andre generalsekretærene i YWCA plaske rundt i vannet og gledet meg også over (det mentale) synet.

Jeg blir ikke lenger overrasket, når bangladeshere blir imponert over at jeg kan svømme. Dessuten må jeg innrømme, at det at fremmede vil ta bilde av meg har nesten blitt en vanesak. Særlig når jeg besøker turistattraksjoner, føler at jeg nesten at jeg også er en turistattraksjon. Av den grunn var det største overraskelsesmomentet på Cox Bazar at det var så fint og spennende. Strand på bangladeshisk vis, var underholdende. Temperaturen var fantastisk bra. Topptur gjennom skog med utsikt til hav og strender, gledet en turglad nordmann (selv om turen var verken lang, eller toppen høy). Jeg så en foss i Bangladeshisk målestokk (bekk i norsk). Jeg  gikk tur gjennom en skog, som hentet ut fra en indisk musikkvideo og galopperte på hest gjennom folkemengden. Jeg satt på stranden og så solen gå ned i havet , mens jeg kjøpte smykker til 1 kroner stykket.

*I hvert fall i følge bangladeshere. Når man inkluderer andre kilder enn bangladeshiske har den en tendens til å bli Asias lengste strand i stedet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh

Ut på elva. Inn i skogen.

Publisert første gang 19.feb.2009

Denne teksten er en liten hyllest til mamma og pappa, som tok seg bryet med å komme hele veien fra kalde Norge til et Bangladesh, med norsk sommervær. Det begynner å bli en stund siden nå, men rolige kvelder alene i en liten bangladeshisk by, fjerner alle unnskyldninger jeg eventuelt måtte ha, for manglende oppdateringer på bloggen.
Å komme fra Norge til Dhaka, som fortsatt er hovedstaden i Bangladesh, var ikke bare lett. I Norge var alt stille og rolig, med gamle kjente og mat jeg liker, sånn på ordentlig. Plutselig var jeg tilbake i Dhaka med tutende biler og skrikende unger. Vi bor nemlig ved en barneskole og barna gjør sitt beste for å vekke meg om morgenen, med mer eller mindre hell. Jeg har kommet fram til at Dhaka er en by, man bare må bli vant til, og at man trenger litt tilvenningstid, når man har vært på et roligere sted. Det jeg skal frem til er at jeg ønsket å vise mine foreldre og meg selv, en annen side av Bangladesh enn den du ser i Dhaka. Jeg ønsket at de skulle se noe annet en åpen kloakk, trafikkork, tuting, masse mennesker (hyggelige mennesker, men masse). Jeg ville vise noe som var spesielt for Bangladesh, spesielt på en positiv måte. Derfor tok vi en liten «cruisebåt» fra Bangladesh sin nest største by, Chittagong, til den største mangroveskogen i verden.

DSC_2876

Båttur i Bangladesh er veldig behagelig. I Norge betyr båttur ofte bølger, sterk vind og gåsehud. I Bangladesh er det derimot varmt, rolig og utrolig avslappende. Når man i tillegg er på en båt der de serverer god mat på bra tidspunkter, og har kaffe når man skulle ønske å drikke det, så er det ingen grunn til å klage.

DSC_2553

Etter jeg fikk meg fancy spancy kamera, har jeg fått det for meg at det er nesten en plikt å ta bilder, og av alle rare bilder jeg skulle finne på å ta, skulle dette bildet vise seg og være et bedre minne enn jeg først trodde. Første natt på båten ble jeg vekket midt på natten av løping og skriking i gangen. Her skulle selvfølgelig superhero Kristin ha sett lyset og løpt ut og hjulpet dem som hjelpes burde, eller om ikke annet burde nysgjerrige Kristin åpnet døren forsiktig for å se hva som skjedde. Men nei, jeg snudde meg mot veggen trakk dynen godt over meg og tenkte «Jeg vil ikke gå ut. Bli ferdig, Jeg vet ikke hva som skjer?» Etter en stund stilnet det og vi fikk beskjed om at pirater, hadde bordet båten vår. Selv om båten hadde vakthold, kunne de ikke se dem med en gang. Det var så mye tåke at de ikke klarte å se fra den ene siden av båten til den andre, (og båten var virkelig ikke stor). Heldigvis var ikke piratene ute etter annet enn de store tauene jeg tok bildet av fremme på båten. Neste dag var det ingen tau og ingen pirater.

DSC_2608

Jeg kan aldri huske at jeg, mamma og pappa har hatt leseferie sammen. Vi har hatt mange ferier, som involverer mye kaffe, kortspill, film, båt og grillmat, men jeg kan aldri huske at alle har hatt boka fremme på samme tid. Men det hadde vi altså i Bangladesh av alle steder, og det var riktig så koselig.

DSC_2783

Ja vi dro dit for å se Mangroveskogen, men veien dit var lang, så det endte opp med at vi ikke så så mye allikevel. Og tigeren som vi hadde hørt så mange skumle historier om, fikk vi ikke se mer av enn gamle kloremerker, fotspor og bæsj (eller avføring som det heter på fint). Jeg var på oppdrag fra min venninne Marte for å lære mer om mangroveskogen, og særlig scampi virksomhetens rolle. Til tross alt få store dyr syntes jeg at jeg så og lærte masse. Da jeg kom tilbake til Dhaka trengte jeg nok en gang litt tilvenningstid.

DSC_2546DSC_2548DSC_2813

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh

Rickshawturer er mer spennende enn man skulle tro

Old Dhaka; September 2008

I Bangladesh er det to former for transportmidler, som ikke likner noe av det vi har i Norge. Denne ene er en grønn minitaxi, eller CNG. Det er egentlig en slags motorsykkel bygd om til en liten åpen bil. Den har plass til tre personer hvis man sitter tett. Det andre transportmiddelet er det de kaller Rickshaw. Det er en sykkel, med en svært fargerik vogn der passasjerene sitter. Det er ikke bare én person som blir syklet rundt på rickshawene. Det er som regel to, og det er ikke uvanlig og se hele familier i en vogn. Rickshawene blir brukt av nesten alle og de er mange, 400 000 bare i Dhaka hvis vi skal tro Wikipedia.

De som sykler rundt med oss er alltid menn, svette menn, og nesten alle bruker lungi, et slags fargerikt skjørt. Hardt fysisk arbeid, kombinert med lite mat er trolig grunnen til at det ikke er så mange gamle rickshawsjåfører å se. I følge reisepartner Heidi er gjennomsnittsalderen for en rickshawsjåfør 30 år! Av den grunn har jeg litt problemer med å være alt for nazi for å få ned prisen på en tur fra 3 til 2 kr. Selv om 2 kr kanskje er det man vanligvis betaler.

En utfordring med Rickshawsjåførene er at de snakker svært lite engelsk. En kveld skulle vi ta en liten tur til en kafe, kalt Coffeworld. Coffeworld er en asiatisk kjede og nærmeste Coffeworld er en Rickshawtur unna. Vi hadde vært der en gang før, slik at vi hadde sånn ca peiling på veien. Fullt klar over de manglende engelskkunnskapene til rickshawsjåfører brukte jeg tid på å forberede meg på hva jeg skulle si på bangla, og hvilke stedsnavn jeg skulle oppgi. Jeg, Heidi og nylig ankomne Carin (som er cfcer av året) gikk ut i gaten for å finne en rickshaw. Klokken var halv sju og det hadde allerede blitt mørkt. Jeg så fort en rickshawsjåfør og jeg spurte på min gebrokne bangla «Djaben?» (Kjører du?). «Hæ» (Ja) svarte han. «Djaben Sat Mosjit road?» (Kjører du til Sat Mosjit road?) «Hæ» (Ja) «Ponero?» (15 taka, eller 1 kr og 50 øre) «Hæ» (Ja). Vi satte oss alle i rickshawen og jeg tenkte at dette gikk da forferdelig lett, og vi pratet og lo og koste oss på rickshawen.

Først var vi sikre på retningen, og da vi ikke kjente oss igjen stusset vi ikke på det med det første. Så ble gatene bare smalere, mer humpete, mørkere, med flere sølepytter, og færre mennesker.

«Det var mørkt og humpete sist gang jeg var der, men var det så mørkt og humpete?» Vi hadde heller ingen mulighet til å finne ut hvor han tok oss fordi han ikke kunne engelsk, og vi kunne bare de innøvde frasene på bangla. Etter at vi ikke lengre var litt usikre på omvi var på riktig vei, men ganske sikre på at vi var på feil vei, fortallte vi ham at vi skulle stoppe på Medianova på Shat Mosjit road. Det virket som om han var litt forvirret. Han pekte i en annen retning enn den vi var på vei. Jeg hadde visste ikke engang hvilken retning som var hjem igjen, så det var ikke til stor hjelp. Heldigvis hadde vi arvet en bangladeshisk venn, Emon. Han snakker bangla, godt engelsk, kjenner området og ikke minst: han har sagt at hvis vi har noen form for problemer så må vi bare ringe, så hjelper han oss hvis han kan. Dette var definitivt en form for et problem. Heidi ringte Emon og rickhawsjåføren stoppet i en smal, mørk, sølete gate. Hun ga mobilen sin til rickhawsjåføren. Han smilte litt overrasket når han fikk den i hende. Det samlet seg en liten gjeng folk, som så på disse tre rare hvite jentene som var ute og kjørte. De hørte på samtalen, smilte og lo. Emon snakket lenge og vel med Rickshawsjåføren. Sjåføren vår hadde misforstått vår innøvde frase, og trodde vi skulle til en bestemt bygning som lå langt unna Coffeworld. Vi var på ingen måte der vi skulle. Den stakkars Rickshawsjåføren måtte snu og sykle oss tilbake alle de sølete, humpete veiene. Han var veldig sliten, orket nesten ikke sykle.  Etter 40 min, var vi endelig fremme. Vi ga ham 5 kr, istedet for de 1 kronene og 50 ørene vi hadde avtalt, men i ettertid tenker jeg at vi godt kunne gitt ham enda mer.

Jeg var helt skjelven i bena og ganske så fnisete da jeg satte meg ned på Cofféworld. Vi snakket om hvordan rickshawsjåfører vanligvis prater veldig lite, og at vi derfor ble veldig forfjamset hvis noen pratet veldig mye til oss. Carin hadde hatt en Rickshawsjåfør som hadde stilt henne alle mulige spørsmål, med den bangladeshiske jenta hun kjørte med som tolk. Et av spørsmålene han stilte var «Hvor lenge må jeg sykle for å få råd til å dra til Norge?» La oss si at en god timelønn for en rickshawsjåfør er 6 kr, så kan du kjære bloggleser få regne det ut selv.

Bangladesh; September 2008

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh

Asfalt

Først publisert: 1.februar 2009 kl: 05:28

I går, når jeg gikk igjennom nabolaget mitt, så jeg noen mennesker som jobbet for å utbedre veien. Selv om dette for bangladeshere ville være en hverdagslig hendelse, syntes jeg det var fasinerende.  Jeg er en beskjeden fotograf. Da jeg likevel dristet meg til å ta bilder av dem, ble en av mennene veldig entusiastisk. Han ønsket at jeg skulle ta bilde av hele prosessen ved å lage asfalt, noe jeg da også gjerne ville gjøre. Jeg tror han ikke var så vant til at noen viste interesse for hans arbeid.

Trykk på bildene, hvis du ønsker å bla gjennom dem i storformat.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh

Kultur i bøtter og spann

Bangladesh, 2008

Det er vel sånn at det er kultur uansett hvor i verden man er, og at det ikke er mer kultur noen steder enn andre steder. Likevel  føles det som jeg her i Bangladesh får kultur i bøtter og spann, både tradisjonell kultur og en liten dose vestlig. Vi har liten innflytelse på hvilken kultur vi blir «utsatt for». La oss ta noen eksempler på uunngåelig kultur.


Klær

Kvinner går i hovedsak ikke med vestlige klær, de går med Salvar kameez eller Sari.

Salwar kameez

Salwar kameezen består av en tunikaliknende overdel (kameez), over en løs kosebukse (Salwar) og et langt sjal (urna). Det er denne klesdrakten jeg bruker til hverdags og på jobb. Av og til får jeg veldig lyst til å være vill og gærn å gå med dongeribukse, men så tenker jeg på hvor ubehagelig en dongeribukse kan være, og slår fort fra meg tanken.

Sari

Salwar kameezen er opprinnelig ikke fra Bangladesh. Sarien derimot, regner bangladeshere for å være nasjonaldrakten. Den består av et utrolig langt klesstykke de surrer rundt seg. Tradisjonelt skal alle gifte kvinner gå med sari, men nå er det mange kvinner, særlig i byen, som foretrekker å gå med salwar kameez. Det er mindre arbeid å ta på seg og lettere å gå med. Jeg og mine norske venner syklet problemfritt med en salwar kameez, men syklende damer er ikke utbredt.

Eldre herremann i lungi og et sjal over skuldrene

I Dhaka går mennene stort sett med skjorte og dressbukse, også unge gutter. Landsbymenn og arbeidsmenn bruker derimot lungi. Det er et tynt tøystykke som knyttes som et omslagsskjørt.


Mat

Te

Te, uhyre søte saker, og ris, dhal og kylling er uungåelig hvis man bor på gjestehuset til YWCA, og særlig når man besøker nye steder. For å unngå å spise ris og kylling to ganger om dagen hender det titt og ofte at vi rømmer til en restaurant for å få litt variasjon og kanskje litt ordentlig kaffe.

Når det er sagt, passer de ansatte på huset veldig godt på oss, og vi får frukt hver kveld fordi de har oppdaget at vi liker det. De passer så godt på oss at vi får ikke lov til å sitte i samme rom som de ansatte under lunsjen. Vi må sitte i et eget rom, med egen spesiallaget mat.


Nysgjerrige mennesker

Nysgjerrig busspassasjer

Hvis man er veldig opptatt av å få «være i fred», er kanskje ikke Bangladesh det første stedet man bør dra til. Folk er fryktelig nysgjerrige. De fleste bare stirrer, men spørsmålet: «What is your country?» dukker ofte opp. Det virker som de fleste syntes det er utrolig spennende med noen som kommer fra et annet land. Det er stort sett litt underholdende, men man blir tvunget til å være litt overlegen, fordi det er grenser for hvor mange fremmede mennesker man vil snakke med i løpet av en dag. I tillegg ringer folk hvis de får telefonnummeret ditt … mange ganger. Evne til å si nei, kan være greit.

Nysgjerrige forbipasserende

Shunor Bangladesh

Dansende jente

Shunor Bangladesh, eller Gyldne Bangladesh, er navnet på landets nasjonalsang. Den har vi hørt opp til flere ganger. Bangladeshiske sanger, instrumenter og dans er en del ethvert offisielt arrangement. Vi fikk prøve å spille typisk bangladeshiske trommer, tabla, til en sang av nasjonalpoeten Tagore. Noen uker senere da jeg skulle lære litt bangladans, sa danselæreren vår «Jeg hører at du spiller Tabla.» Rykter går fort i Bangladesh.

Team Tabla

Kveldsaktiviteter når vi har «frihet til å velge selv»

Det er faktisk mange mennesker ute i gaten om kvelden. De ser ut til å handle eller bare henge i gatene. De fleste menneskene er menn. Oppholdssteds nr. 2 er hjemme. Som eventyrlystne nordmenn, har vi lyst til å se alt og oppleve alt, selv om vi er av den kategorien mennesker som kalles kvinner. Av og til blir vi usikre på hvor mye det egentlig er å se å oppleve. Vi bor i en storby med 15 millioner mennesker, men kinotilbudet er litt skralt, og det er vanskelig å finne ut når og hvor det er konserter og teaterforestillinger.

En ufrivillig dristig dans. (Foto: Heidi Solberg Økland 2008)

Likevel har vi har fått vært på en bangladeshisk film, to teaterforestillinger og en studentrevy. Studentrevyen bar tydelig preg av å være amatørrevy. Det var masse liv. På bildet ser vi en skikkelig klissete og klisje dans, utført i fullt alvor. Dette innslaget var utrolig populært blant guttene. De hoiet og jublet og brølte, som jeg har hørt hverken før eller siden i Bangladesh. Etterhvert oppdaget Heidi at det var et mønster i jublingen. Hver gang jenta i rosa bøyde seg ned, ble det ekstra stor jubel. Utringing er ikke et veldig kjent fenomen i Bangladesh… 🙂

Vakker dans i studentoppsetning. (Foto: Heidi Solberg Økland 2008)

I all scenekunst vi har sett, har det typiske bangladeshiske vært med. På studentrevyen hadde de bangladeshisk dans, og på filmen var settingen en hinduistisk festival i en bangladeshisk landsby. Det mest illustrerende er likevel det teaterstykket vi så i forgårs. Det handlet om mogulherskeren Shahjahan som bygget Taj Mahal i India. Stykket ble avsluttet med at de sang Bangladesh sin nasjonalsang. Ja du leste rett, de sang ikke «shunor India», de sang shunor Bangladesh.

Studentband i farta. (Foto: Heidi Solberg Økland 2008)

At vi fikk vite om disse forestillingene var veldig tilfeldig. Vi traff noen som var inne i kulturmiljøet, og tipset oss. Vi er avhengig av tips for å blir underholdt utenfor gjestehusets dører. Derfor har vi blitt ganske litterære i stedet. Harry Potter, Lars Saabye Kristensen, Helene Aakvik har nå blitt våre nære venner. Men egentlig er det litt spennende og måtte ta ting litt sånn som det kommer.. og vi blir jo utrolig takknemlig for enhver begivenhet vi kan være med på. Et amatørstudentband blir kjempestas, selv om vi ikke kjenner noen av de som spiller. Noen andre som har tanker om kultur og sånn?

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh, Kultur