Jeg sitter med røde øyne etter å ha sett dokumentaren Banaz. Jeg tenker på hvor heldig jeg er som er født og oppvokst i et trygt hjem og er omgitt av mennesker som vil meg godt. Det burde være slik for alle, men dokumentaren om Banaz minner meg på at det ikke er det.
Banaz var ei jente født to år etter meg i en kurdisk familie i England. Familien var svært opptatt av status i det kurdiske lokalsamfunnet. Da Banaz forlot en mann som misbrukte henne og ble sammen med en annen, ville familien rydde henne av veien for å gjenopprette deres ære.
Banaz gikk til politiet, men fikk ikke hjelp. Da Banaz var sporløst forsvunnet tok endelig politiet tak i saken for å finne ut hva som hadde skjedd med henne.
Filmskaperen Deeyah som er oppvokst i Norge opplevde selv som 17 åring og bli truet for å ha deltatt i lettkledde musikkvideoer. Hun flyttet til England og fortsatte å spille inn poplåter, men også der fikk hun problemer på grunn av sin afghansk-pakistanske bakgrunn. Hun la popstjernedrømmen på hylla og har istedet valgt å fokusere på arbeid med menneskerettigheter som musikkprodusent og dokumentarskaper.
Dokumentaren Banaz er en viktig påminner om de mindre synlige problemene i samfunnet som ikke bør feies under teppet, men tas frem i lyset. Banaz ble ikke hørt da hun var livet, men dokumentaren forteller hennes historie. Dokumentaren ligger i sin helhet på Youtube.
tenkeboksen 