Tag Archives: 2008

Mine favorittbilder fra Bangladesh

Jeg har for det meste knotet med systemkameraet mitt, men fra nå av har jeg lyst til å skjønne bedre hvordan teknikken fungerer. Det jeg har knotet mest med er lukkertid og bildetaking innendørs, men av og til, selv om man ikke skjønner hva man holder på med, kan resultatet bli spennende. For å bli flinkere har jeg blitt med i fotoklubb med glade amatører og profesjonelle fotografer. Alt bildesnakket har inspirert meg til å finne frem til de bildene jeg tok i Bangladesh i 2008/2009 som jeg liker best. Det er ikke nødvendigsvis alltid de teknisk gode bildene. Eksempelvis er bildet av mor og far ved siden av en stor skare med mennesker, først og fremst en god illustrasjon på bangladeshisk nysgjerrighet. Klikk på bildene, dersom du vil bla igjennom dem i storformat. (Click on a picture if you would like see the pictures in a larger format.)

Reklamer

2 kommentarer

Filed under Bangladesh, Foto & webdesign

Arabisk kaffe i Bangladesh

Først publisert: 27.nov.2008 kl.13:41

Foto: Heidi Økland 2008 / Redigering: Kristin Rørvik 2008

Over gangen, på det som egentlig er mitt rom, bor ei palestinsk dame. Hun og kollegaen er ekte kaffeelskere. De synes 8 dager er for lenge å være uten arabisk kaffe. I kofferten fra Palestina befinner det seg derfor en stor pose arabisk kaffe, kaffekoker og pappkopper. I går kveld kl ni, da jeg og Heidi var på vei for å se en piratkopiert filmklassiker, fikk vi tilbud om å drikke kaffe. Begge var vi nysgjerrige på kaffen de nipper på til stadighet, men i motsetning til våre palestinske venner er vi skeptiske til kaffedrikking ut på kvelden. Heidi takket derfor nei til kaffe, mens jeg spurte om en liten, liten kopp. Litt senere banket det på døra og et sjenert, smilende hode med hijab rakte fram en pappkopp med kaffe. Vi angret bittert på at vi bare hadde spurt om lite, lite. Heidi som egentlig ikke skulle ha kaffe, innså fort at dette var den beste kaffen hun noensinne hadde smakt, og ikke minst den eneste svarte kaffen hun noen gang hadde likt. Jeg hadde noe av den samme følelsen.

Etter mye pulverkaffe i Bangladesh, har jeg lyst til å dra til et sted med god kaffe neste gang jeg flytter utenlands. Kanskje jeg skal dra til Palestina for å drikke kaffe?

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh, Rariteter

Rickshawturer er mer spennende enn man skulle tro

Old Dhaka; September 2008

I Bangladesh er det to former for transportmidler, som ikke likner noe av det vi har i Norge. Denne ene er en grønn minitaxi, eller CNG. Det er egentlig en slags motorsykkel bygd om til en liten åpen bil. Den har plass til tre personer hvis man sitter tett. Det andre transportmiddelet er det de kaller Rickshaw. Det er en sykkel, med en svært fargerik vogn der passasjerene sitter. Det er ikke bare én person som blir syklet rundt på rickshawene. Det er som regel to, og det er ikke uvanlig og se hele familier i en vogn. Rickshawene blir brukt av nesten alle og de er mange, 400 000 bare i Dhaka hvis vi skal tro Wikipedia.

De som sykler rundt med oss er alltid menn, svette menn, og nesten alle bruker lungi, et slags fargerikt skjørt. Hardt fysisk arbeid, kombinert med lite mat er trolig grunnen til at det ikke er så mange gamle rickshawsjåfører å se. I følge reisepartner Heidi er gjennomsnittsalderen for en rickshawsjåfør 30 år! Av den grunn har jeg litt problemer med å være alt for nazi for å få ned prisen på en tur fra 3 til 2 kr. Selv om 2 kr kanskje er det man vanligvis betaler.

En utfordring med Rickshawsjåførene er at de snakker svært lite engelsk. En kveld skulle vi ta en liten tur til en kafe, kalt Coffeworld. Coffeworld er en asiatisk kjede og nærmeste Coffeworld er en Rickshawtur unna. Vi hadde vært der en gang før, slik at vi hadde sånn ca peiling på veien. Fullt klar over de manglende engelskkunnskapene til rickshawsjåfører brukte jeg tid på å forberede meg på hva jeg skulle si på bangla, og hvilke stedsnavn jeg skulle oppgi. Jeg, Heidi og nylig ankomne Carin (som er cfcer av året) gikk ut i gaten for å finne en rickshaw. Klokken var halv sju og det hadde allerede blitt mørkt. Jeg så fort en rickshawsjåfør og jeg spurte på min gebrokne bangla «Djaben?» (Kjører du?). «Hæ» (Ja) svarte han. «Djaben Sat Mosjit road?» (Kjører du til Sat Mosjit road?) «Hæ» (Ja) «Ponero?» (15 taka, eller 1 kr og 50 øre) «Hæ» (Ja). Vi satte oss alle i rickshawen og jeg tenkte at dette gikk da forferdelig lett, og vi pratet og lo og koste oss på rickshawen.

Først var vi sikre på retningen, og da vi ikke kjente oss igjen stusset vi ikke på det med det første. Så ble gatene bare smalere, mer humpete, mørkere, med flere sølepytter, og færre mennesker.

«Det var mørkt og humpete sist gang jeg var der, men var det så mørkt og humpete?» Vi hadde heller ingen mulighet til å finne ut hvor han tok oss fordi han ikke kunne engelsk, og vi kunne bare de innøvde frasene på bangla. Etter at vi ikke lengre var litt usikre på omvi var på riktig vei, men ganske sikre på at vi var på feil vei, fortallte vi ham at vi skulle stoppe på Medianova på Shat Mosjit road. Det virket som om han var litt forvirret. Han pekte i en annen retning enn den vi var på vei. Jeg hadde visste ikke engang hvilken retning som var hjem igjen, så det var ikke til stor hjelp. Heldigvis hadde vi arvet en bangladeshisk venn, Emon. Han snakker bangla, godt engelsk, kjenner området og ikke minst: han har sagt at hvis vi har noen form for problemer så må vi bare ringe, så hjelper han oss hvis han kan. Dette var definitivt en form for et problem. Heidi ringte Emon og rickhawsjåføren stoppet i en smal, mørk, sølete gate. Hun ga mobilen sin til rickhawsjåføren. Han smilte litt overrasket når han fikk den i hende. Det samlet seg en liten gjeng folk, som så på disse tre rare hvite jentene som var ute og kjørte. De hørte på samtalen, smilte og lo. Emon snakket lenge og vel med Rickshawsjåføren. Sjåføren vår hadde misforstått vår innøvde frase, og trodde vi skulle til en bestemt bygning som lå langt unna Coffeworld. Vi var på ingen måte der vi skulle. Den stakkars Rickshawsjåføren måtte snu og sykle oss tilbake alle de sølete, humpete veiene. Han var veldig sliten, orket nesten ikke sykle.  Etter 40 min, var vi endelig fremme. Vi ga ham 5 kr, istedet for de 1 kronene og 50 ørene vi hadde avtalt, men i ettertid tenker jeg at vi godt kunne gitt ham enda mer.

Jeg var helt skjelven i bena og ganske så fnisete da jeg satte meg ned på Cofféworld. Vi snakket om hvordan rickshawsjåfører vanligvis prater veldig lite, og at vi derfor ble veldig forfjamset hvis noen pratet veldig mye til oss. Carin hadde hatt en Rickshawsjåfør som hadde stilt henne alle mulige spørsmål, med den bangladeshiske jenta hun kjørte med som tolk. Et av spørsmålene han stilte var «Hvor lenge må jeg sykle for å få råd til å dra til Norge?» La oss si at en god timelønn for en rickshawsjåfør er 6 kr, så kan du kjære bloggleser få regne det ut selv.

Bangladesh; September 2008

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh

Kultur i bøtter og spann

Bangladesh, 2008

Det er vel sånn at det er kultur uansett hvor i verden man er, og at det ikke er mer kultur noen steder enn andre steder. Likevel  føles det som jeg her i Bangladesh får kultur i bøtter og spann, både tradisjonell kultur og en liten dose vestlig. Vi har liten innflytelse på hvilken kultur vi blir «utsatt for». La oss ta noen eksempler på uunngåelig kultur.


Klær

Kvinner går i hovedsak ikke med vestlige klær, de går med Salvar kameez eller Sari.

Salwar kameez

Salwar kameezen består av en tunikaliknende overdel (kameez), over en løs kosebukse (Salwar) og et langt sjal (urna). Det er denne klesdrakten jeg bruker til hverdags og på jobb. Av og til får jeg veldig lyst til å være vill og gærn å gå med dongeribukse, men så tenker jeg på hvor ubehagelig en dongeribukse kan være, og slår fort fra meg tanken.

Sari

Salwar kameezen er opprinnelig ikke fra Bangladesh. Sarien derimot, regner bangladeshere for å være nasjonaldrakten. Den består av et utrolig langt klesstykke de surrer rundt seg. Tradisjonelt skal alle gifte kvinner gå med sari, men nå er det mange kvinner, særlig i byen, som foretrekker å gå med salwar kameez. Det er mindre arbeid å ta på seg og lettere å gå med. Jeg og mine norske venner syklet problemfritt med en salwar kameez, men syklende damer er ikke utbredt.

Eldre herremann i lungi og et sjal over skuldrene

I Dhaka går mennene stort sett med skjorte og dressbukse, også unge gutter. Landsbymenn og arbeidsmenn bruker derimot lungi. Det er et tynt tøystykke som knyttes som et omslagsskjørt.


Mat

Te

Te, uhyre søte saker, og ris, dhal og kylling er uungåelig hvis man bor på gjestehuset til YWCA, og særlig når man besøker nye steder. For å unngå å spise ris og kylling to ganger om dagen hender det titt og ofte at vi rømmer til en restaurant for å få litt variasjon og kanskje litt ordentlig kaffe.

Når det er sagt, passer de ansatte på huset veldig godt på oss, og vi får frukt hver kveld fordi de har oppdaget at vi liker det. De passer så godt på oss at vi får ikke lov til å sitte i samme rom som de ansatte under lunsjen. Vi må sitte i et eget rom, med egen spesiallaget mat.


Nysgjerrige mennesker

Nysgjerrig busspassasjer

Hvis man er veldig opptatt av å få «være i fred», er kanskje ikke Bangladesh det første stedet man bør dra til. Folk er fryktelig nysgjerrige. De fleste bare stirrer, men spørsmålet: «What is your country?» dukker ofte opp. Det virker som de fleste syntes det er utrolig spennende med noen som kommer fra et annet land. Det er stort sett litt underholdende, men man blir tvunget til å være litt overlegen, fordi det er grenser for hvor mange fremmede mennesker man vil snakke med i løpet av en dag. I tillegg ringer folk hvis de får telefonnummeret ditt … mange ganger. Evne til å si nei, kan være greit.

Nysgjerrige forbipasserende

Shunor Bangladesh

Dansende jente

Shunor Bangladesh, eller Gyldne Bangladesh, er navnet på landets nasjonalsang. Den har vi hørt opp til flere ganger. Bangladeshiske sanger, instrumenter og dans er en del ethvert offisielt arrangement. Vi fikk prøve å spille typisk bangladeshiske trommer, tabla, til en sang av nasjonalpoeten Tagore. Noen uker senere da jeg skulle lære litt bangladans, sa danselæreren vår «Jeg hører at du spiller Tabla.» Rykter går fort i Bangladesh.

Team Tabla

Kveldsaktiviteter når vi har «frihet til å velge selv»

Det er faktisk mange mennesker ute i gaten om kvelden. De ser ut til å handle eller bare henge i gatene. De fleste menneskene er menn. Oppholdssteds nr. 2 er hjemme. Som eventyrlystne nordmenn, har vi lyst til å se alt og oppleve alt, selv om vi er av den kategorien mennesker som kalles kvinner. Av og til blir vi usikre på hvor mye det egentlig er å se å oppleve. Vi bor i en storby med 15 millioner mennesker, men kinotilbudet er litt skralt, og det er vanskelig å finne ut når og hvor det er konserter og teaterforestillinger.

En ufrivillig dristig dans. (Foto: Heidi Solberg Økland 2008)

Likevel har vi har fått vært på en bangladeshisk film, to teaterforestillinger og en studentrevy. Studentrevyen bar tydelig preg av å være amatørrevy. Det var masse liv. På bildet ser vi en skikkelig klissete og klisje dans, utført i fullt alvor. Dette innslaget var utrolig populært blant guttene. De hoiet og jublet og brølte, som jeg har hørt hverken før eller siden i Bangladesh. Etterhvert oppdaget Heidi at det var et mønster i jublingen. Hver gang jenta i rosa bøyde seg ned, ble det ekstra stor jubel. Utringing er ikke et veldig kjent fenomen i Bangladesh… 🙂

Vakker dans i studentoppsetning. (Foto: Heidi Solberg Økland 2008)

I all scenekunst vi har sett, har det typiske bangladeshiske vært med. På studentrevyen hadde de bangladeshisk dans, og på filmen var settingen en hinduistisk festival i en bangladeshisk landsby. Det mest illustrerende er likevel det teaterstykket vi så i forgårs. Det handlet om mogulherskeren Shahjahan som bygget Taj Mahal i India. Stykket ble avsluttet med at de sang Bangladesh sin nasjonalsang. Ja du leste rett, de sang ikke «shunor India», de sang shunor Bangladesh.

Studentband i farta. (Foto: Heidi Solberg Økland 2008)

At vi fikk vite om disse forestillingene var veldig tilfeldig. Vi traff noen som var inne i kulturmiljøet, og tipset oss. Vi er avhengig av tips for å blir underholdt utenfor gjestehusets dører. Derfor har vi blitt ganske litterære i stedet. Harry Potter, Lars Saabye Kristensen, Helene Aakvik har nå blitt våre nære venner. Men egentlig er det litt spennende og måtte ta ting litt sånn som det kommer.. og vi blir jo utrolig takknemlig for enhver begivenhet vi kan være med på. Et amatørstudentband blir kjempestas, selv om vi ikke kjenner noen av de som spiller. Noen andre som har tanker om kultur og sånn?

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh, Kultur