En oljetank på vandring

2013 gikk fort. Jeg gikk fra å studere webdesign og undervise i økonomi til å informere om energisparingstiltak og fornybare oppvarmingsløsninger. Noe av det jeg ikke hadde sett for meg å gjøre i 2013 var å organisere frakt av en stor oljetank fra en kommune til en annen.

Som nyansatt prosjektmedarbeider i Naturvernforbundet Hordaland, fikk jeg ansvaret for å lansere prosjektet Oljefri i tre nye kommuner; Askøy, Lindås og Radøy. I tillegg skulle vi ha kampanjeuke i Bergen kommune. Alt dette skjedde i oktober, samtidig med at min far skulle ha 60-årsdag, og en kamerat skulle bli overrasket på sin 30-årsdag på Sørlandet. Oktober var travel med andre ord.

DSC_0116

Hva er Oljefri?

Oljefri er et prosjekt som går ut på å unngå lokal forurensning og klimagassutslipp forbundet med bruk av oljefyrte ildsteder og parafinkaminer. Skifte ut oljefyring med fornybare oppvarmingsløsninger kan redusere en husholdnings klimagassutslipp tilsvarende flere bilers årlige utslipp. Det er også oppvarming av boliger som har vært en av de områdene man med størst suksess har redusert utslipp i Norge. Reduksjon av utslipp er derfor et konkret tiltak som reduserer klimagassutslipp.

Mange unge i dag vet ikke engang hva fossil oljefyring er. Varmepumpe derimot er noe flere av oss har et forhold til. Noen har til og med en stor oljetank nedgravd i hagen, uten selv å være klar over det. Oljefri vil gjøre folk oppmerksom på forurensningsfaren ved oljefyring og gjøre det enklere å bytte til mer miljøvennlige oppvarmingsløsninger. Derfor har vi opprettet nettsiden oljefri.no og arrangerer informasjonsmøter for boligeeiere med oljefyr. Prosjektet er et samarbeid mellom Naturvernforbundet Hordaland, kommuner og bl.a. bedrifter som tilbyr oljetankservice og som kan installere avanserte varmepumper og solfangere. Les om alle oljefris samarbeidspartnere her.

En oljetank på vandring

Lindås og Radøy kommune var først ute med å lansere Oljefri i fjor høst. Lanseringen foregikk ved at ivrige barn fra den miljøfyrtårnsertifiserte barnehagen Solhaugen malte en stor gammel oljetank. Les artikkel om lanseringen her. Engasjerte ordførere i kommunene ga uttrykk for at de ønsket å inspirere andre kommuner til å jobbe med Oljefri.

Den store oljetanken fant derfor veien videre til Askøy kommune, der den ble avduket av fylkesordfører Tom-Christer Nilsen. Det var nok mange som lurte, i likhet med lokalavisa Askøyværingen, på hva i all verden dette var for noe. Heldigvis hadde vi også hengt en liten forklaring på tanken.

DSC_0155
Til sist kom oljetanken tilbake til Bergen kommune, kommunen som har jobbet lengst med Oljefri. Jeg fikk hilse på den hjelpsomme sjåføren i Vitek som har fraktet oljetanken fra sted til sted.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Jeg gleder meg til å jobbe videre med Oljefri sammen med våre flotte samarbeidspartnere i det nye året. Tiden vil vise om det dukker opp en «ny, gammel» oljetank i Hordalands kommuner.

Legg igjen en kommentar

Filed under Miljø

Drømmehesten

I juleferien kvittet jeg meg med hestebøkene fra barneskolen.  I tråd med alle Pennyklubb-bøkene jeg leste, drømte jeg om en stor gård  med en hel drøss med hester og en høy mørk hesteinteressert mann.

Blant notatbøkene mine fant jeg også et dikt. Ettersom diktet ikke akkurat ville vunnet noen lyrikkonkurranse, har jeg vært litt usikker på om jeg i det hele tatt vil poste det.

Med bakgrunn i det nostalgiske og humoristiske i et klisjefylt dikt fra barneskolen, poster jeg det likevel. Om ikke annet tror jeg det viser min evne til å skrive et klisjefylt kjærlighetsdikt på nødrim, hvis jeg skulle gå inn for det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Et herlig klisjefylt hestebilde, som minner meg om plakatene som hang på veggen i mitt rosa barnerom*.

Drømmehesten

En nydelig hest
som klart er best.
Galopperer av sted.
Og jeg er like ved.
jeg sitter på ryggen.
Borte ved skyggen
av ørene hans.

Han lukter hest.
Hester lukter best.
Han er så fin.
Kunne ønske han var min.
For det er sikkert og visst
lenge siden sist
jeg satt på hans rygg.

Det er noen andre sin.
Og han kommer aldri til og bli min.
Det er så trist.
Om de bare hadde visst
om min lengsel.
Og at jeg kunne bli kastet i fengsel
på grunn av han.

Å! Om han bare hadde vært min.
Da ville det blitt glede i mitt sinn.
Selv om han er stor
så er drømmen større enn du tror.
For og se han beite
er ikke som å geite
en saueflokk.

HURRA! Han er blitt min!
Han er ikke lenger noen andre sin!
Han er min!
Men ikke din!
Det er kjempegøy å ride!
Derfor må jeg bare si det:
Han er min!

I original versjonen tok jeg litt av med kursiv, understrekninger og uthevet skrift. Nå i voksen alder innser jeg at det kanskje er en grunn til at det skal brukes med varsomhet.

* Bildene er hentet fra bildedatabasen stock.xchng. Skulle du ha et akutt behov for gratis og lovlige illustrasjonsbilder av hester, senger, snø eller andre ting og tang, er ikke dette et så dumt sted å lete.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fiksjon, Rariteter

TV-serier jeg så i 2013

Oppdatert 2. og 3. januar og 25. februar da jeg måtte innrømme at jeg hadde jo sett enda et par serier.

Folk tror ikke jeg ser så mye på tv-serier, men nå har jeg tenkt så det knaket og laget en oversikt over hvilke tv-serier jeg så i 2013.

Prosjekt «lære seg dansk»:

I fjor var jeg på Roskilde og forstod pent lite av hva våre naboer sa. Inspirert av dette gikk jeg løs på danske serier i håp om at jeg skulle forstå dansk bedre.

Broen sesong 1 og 2

Små nevrotisk svensk dame og avslappet, men kronisk utro, dansk mann etterforsker seriemorder løs i Sverige og Danmark. Sesong 1 var klart best. Plottet i sesong 2 var alt for søkt. Miljøaktivister som sprenger i luften det ene og det andre? Gir lite mening at man skal forurense i miljøets navn.

Klovn (noen episoder)

Klovn handler om to danske kjendiser, som spiller seg selv. De er 40, men oppfører seg som om de er 14. Det er litt morsomt, tidvis mest pinlig.

Lykke sesong 1 og 2

Smånevrotiske Lykke har fått seg jobb i et medisinselskap som lager lykkepillen og nå vil satse på antidepressiva. Eneste problemet er en psykiater som går sterkt ut mot stressmedisinen. Jeg ble hekta.

Rita sesong 1 og 2

Barneskolelærer som banner, røyker og oppfører seg tidvis mer som en tenåring enn barna sine. Underholdende og tidvis litt trist om en som prøver å være mor på en litt alternativ måte.

Kostymedrama

Jeg har en svakhet for kostymedrama, og i 2013 så jeg to av dem, Mr. Selfridge og The Paradise.

  • Begge handlet om en mann som forsøkte å lage et stort kjøpesenter.
  • Begge har en sterk kvinnelig rollekarakter blant de ansatte.
  • Begge romantiserer livet som butikkansatt på et luksuskjøpesenter.
I Adil Khans hemmelige dansere lærer Adil stive nordmenn å danse.

I Adil Khans hemmelige dansere lærer Adil stive nordmenn å bli streedancere (Klipp fra NRK).

Den danseglade serien

Det er en dårlig skjult hemmelighet at jeg elsker å danse og elsker Adil Khan, tidligere vinner av dansefeber. Kombinasjonen gjorde jo at jeg bare «måtte» se Adils hemmelige dansere. I programmet lærer Adil Khan vanlige folk å skulle bli streetdancere på tre uker.

Pinlige nytelser (guilty pleasures)

Jeg syntes det meste er gøy av ting og tang når det først står på. Derfor hender det at jeg får hekta opp til flere serier som på ingensom helst måte risikerer å vinne «Emmy».

  • Bør de gifte seg? Litt pinlig, men et program jeg faktisk kunne lære ett eller annet av.
  • Typen til. Litt morsomt, litt flaut.
  • Home and away (et par episoder). Jeg forsøker å holde meg unna tv-stua når «Home and away» står på, i visshet om at jeg kan bli hekta.
  • Life unexpected. Adoptert bort som liten kommer Lux tilbake til sine opprinnelige foreldre. Aner vi romantikk i luften. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte bare se begge sesongene.
  • Drop dead diva (et par episoder). Rik vakker dum blondine dør og gjennoppstår som velfødd smart brunhåret advokat. Kan det slå feil?
  • Lost in Austen. Ei som er hekta på Austen ramler inn i «Stolthet og fordom», men alt skjer liksom ikke helt som i den opprinnelige historien. Jeg har en fascinasjon for enhver historie som handler om man kan endre historiens løp. Så på tross av overspill, overkommunikasjon, irriterende sveis og en ellers svært tynn historie, kunne jeg ikke noe for å se hele sesongen «huff».
  • Girls (et par episoder). Det er vel ganske stuerent å like serien girls. Det er likevel endel klipp som kan være pinlig å se med andre, især foreldre. Jeg skaffet meg Netflix fordi jeg ville se «Girls». Ironisk nok var ikke «Girls» tilgjengelig og jeg endte istedet opp med å se ovennevnte «Life unexpected», «Drop dead diva» og «Lost in Austen».
"Folk finner hverandre hver dag, men ofte velger vi feil" i følge NRK-programmet Bør de gifte seg? I programmet møter vi to samlivsterapauter som gir sin dom over forholdets fremtid.

«Folk finner hverandre hver dag, men ofte velger vi feil» i følge NRK-programmet Bør de gifte seg? I programmet møter vi to samlivsterapauter som gir rødt, gult eller grønt lys til fem ulike par.

Rare komedier

  • Doc Martin. Kirurg med blodskrekk, som finner lite glede i småprat flytter til en engelsk småby for å bli allmennpraktiker. Kan det slå feil? Jeg ga meg etter to sesonger da jeg var blitt gått lei av/på forholdet (mest av) mellom den folkeskye eldre legen og den sosiale yngre læreren.
  • Arrested development. Helsprø familie. «Nøf said»
  • Better off Ted. Karikatur av den farmasøytiske bransjen, i likhet med «Lykke».

Forventninger til 2014

I år 2014 satser jeg på å se flere dokumentarer og færre døde divaer i advokatkropp.

Legg igjen en kommentar

Filed under Kultur

Tenkeboksen red på revebølgen i 2013

2014 er rett rundt hjørnet, og det er derfor på tide å oppsummere bloggåret 2013. I år 2012 var det 4400 klikk på Tenkeboksen. I 2013 var det 6900 klikk i løpet av året. De aller fleste leserne besøkte bloggen min første halvdel  av 2013 da jeg blogget jevnlig. Til sammenligning har denne unge damen ca 35 000 treff om dagen. Jeg kan jo vurdere mer lettkledde bilder under tittelen «Tilbake til naturen», mest sannsynlig lar jeg det være.

I år som i fjor kommer de fleste av leserne mine fra mitt fedreland. Tatt i betraktning at jeg skriver på norsk, har jeg heller ikke hatt store forventninger til en stor leserskare utenfor Norges grenser. I 2012 var det det et par klikk i Jordan, Nederland, USA og Polen. Alle disse stedene kjente jeg folk. I 2013 har det vært overraskende mange klikk i Sverige og USA. Det har rett og slett hvert så mange klikk at jeg mistenker folk jeg ikke kjenner for å ha rotet seg inn på bloggen min. Velkommen skal dere være!

Mens det i 2012 var blogginnleggene med flest bilder som var mest populære, var det «de grønne» innleggene som kapret flest plasser på topp 10 listen i år. Min blogg red også på «revebølgen», med mitt blogginnlegg om dansen i Ylvis musikkvideo «the Fox. «Lær revedansen» danset seg opp på første plass. Når det skal sies red nok bloggen min på en av de små etterdønningene av «the Fox» heller enn den store bølgen, med sine 171 treff mot Ylvis «The Fox»s foreløpige 312 752 746 visninger.

Mest brukte søkeord i 2013 var: tenkeboksen, bangladeshisk mat, proshika, revedansen og vegetarmiddag.

Topp ti listen finner du her:

  1. Lær revedansen
  2. Ukas grønne utfordring: Takke nei til uadressert reklame
  3. Ukas grønne utfordring! Lage vegetarmiddag to ganger i uka
  4. Skitur på Øynaheia
  5. Ukas grønne utfordring! Spise mat som snart går ut på dato
  6. Økonompop – raske penger
  7. 7 tips til bedre bilder
  8. Grønne og etiske glimt
  9. Påpekte misvisende priser i den engelske menyen og ble slått av restaurantsjef
  10. Til stede i Hebron – mine observasjoner av observatørene

    Da er det bare å ønske alle mine blogglesere et riktig godt og grønt nyttår!

Legg igjen en kommentar

Filed under Diverse

Ekornet med såret

Ekornet med såretPappa kom i dag inn i stua med en hel boks med notatbøker fra vi barna gikk på barneskolen. Blant mattebøker og mindre spennende tegninger fant jeg mye rart jeg en gang har skrevet. Jeg merket meg blant annet en historie om et såret ekorn jeg skrev i fjerde klasse. Det kan virke som jeg hadde en liten miljøverner i meg også på barneskolen. Historien er gjengitt med sjarmerende(?) skrivefeil.

Ekornet med såret

En gang Marita gikk på tur i skogen så hun et ekorn som hadde svære sår. Ekornet lå besvimt og Marita visste ikke hva hun skulle gjøre, men så tenkte ho seg om. Hun ville finne ut hva som hadde skjedd med ekornet.

Hun så rundt dem.

Rundt dem var det forurensa trær overalt. Hun så ved siden av ekornet og omkring der så hun et nøtte skall. Hun tenkte kan den ha svimt av på grunn av de ganske giftige frøa.

Men hva kom såra av? Hun tenkte og plutselig så hun opp, der var det et furutre! Hadde det noe med ekorne og gjøre?

Oppe i treet var det masse rustne spiker. Hun tenkte at ekornet hadde falt ne av treet og skåret seg på spikerene og slått seg i fallet. Hvordan han hadde falt, var vel at han hadde blitt så tommelomsk av nøtta at han ramlet.

Marita renset såra og gikk. Hun tenkte ikke noe mer på ekornet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fiksjon, Rariteter

Familieprosjekt miljøhus

Et flott og hjertevarmt ektepar viste meg sitt energismarte hus.

Et flott og hjertevarmt ektepar viste meg sitt energismarte hus.

Denne høsten fikk jeg besøke det nye huset til miljøengasjerte familien Døsvik Haukeland på Lindås.  Dette innlegget er en redigert utgave av et innlegg som først publisert på oljefri.no.

På utsiden av huset står en el-bil i oppkjørselen. Når inngangsdøren åpnes kommer ungene løpende ut og vil vise meg lekene på barnerommet sitt.

Barna kom løpende ut døra for å ta i mot meg. De ville gjerne vise meg rommet sitt med alle lekene.

Barna kom løpende ut døra for å ta i mot meg. De ville gjerne vise meg rommet sitt med alle lekene.

Fra kjøkkenet kjennes lukten av sveler og i sofaen sitter besteforeldrene til barna og smiler. Familien Døsvik Haukeland har åpnet hjemmet sitt i forbindelse med lanseringen av prosjektet Oljefri i Lindås og Radøy kommune i høst. Ordfører Astrid Aarhus Byrknes fra Lindås kommune og journalister fra lokalavisene Strilen og Nordhordland har også tatt turen innom.

Arild viser frem solfangeranlegget på taket. Til venstre: Astrid Byrknes Aarhus ordfører i Lindås kommune og hennes mann Til høyre. Arild Haukeland

Arild viser frem solfangeranlegget på taket. Til venstre: Ordfører Astrid Aarhus Byrknes og hennes mann Til høyre: Huseier Arild Haukeland

Huset til Døsvik Haukeland er et skikkelig familieprosjekt. Far i huset, Arild, er teknisk interessert. Han har tatt teknisk fagskole og jobbet hos en byggmester. Kona Vibeke kunne mindre om tekniske løsninger, men har lenge vært brennende miljøengasjert. Vibekes far har på sin side jobbet som byggmester i over 50 år.  Sammen har de bygd familiens miljøhus.

Det godt isolerte huset bygget i osp. Arild fortalte meg at han hadde fått mange kommentarer om når huset skulle males, og måtte forklare at det var bygd i malingsfritt osp.

Det godt isolerte huset bygget i osp. Arild fortalte meg at han hadde fått mange kommentarer om når huset skulle males, og måtte forklare at det var bygd i malingsfritt osp.

God isolasjon

God isolasjon betyr at man må bruke mindre strøm på oppvarming, og isoleringen følger med huset hele dets levetid. De bygde derfor et enda bedre isolert hus enn minstekravene i dagens forskrifter. Dette innebar et 60 cm bredt isolasjonslag i veggene[1] og trelagsvinduer med svært lite varmetap[2].  (Les mer om isolering på oljefri.no.)

Fornybare oppvarmingsløsninger

Varmtvann og ekstra varme på de kaldeste dagene krever likevel en aktiv form for energi. Her har familien ønsket å bruke ulike former for fornybare oppvarmingsløsninger. Huset på 278 kvadrameter har et vannbårent varmesystem på 80-90 kvadratmeter. På solskinnsdagene har de et solfangeranlegg som bruker solvarmen til å varme opp vannet.  De kjøpte en tank på 750 liter som brukes til å lagre vannet. De er godt fornøyd med solfangeranlegget, men skulle de gjort noe annerledes ville de kjøpt en enda større tank. (Les mer om solvarme).

Skulle Arild ha gjort noe annerledes ville han ha valgt en enda større varmtvannstank.

Skulle Arild ha gjort noe annerledes ville han ha valgt en enda større varmtvannstank.

”Alt i ett” vedovn

På solfrie dager har de en luft til vann varmepumpe som bruker energien i lufta og leverer varme mer effektivt  enn direkte elektrisk oppvarming. (Les mer om luft/vann varmepumper på oljefri.no). På de aller kaldeste dagene vil en varmepumpe måtte  kombineres med en annen oppvarmingskilde. Dette har familien Døsvik Haukland også tenkt på. På de kaldeste dagene kan de bruke en vedovn med vannkappe både til punktoppvarming  og til oppvarming av varmtvann til spring og vannbårent varmeanlegg. Skulle ikke det være nok så kan vedovnen også brukes til stekeovn. (Les mer om vedovner på oljefri.no.)

Alt i ett vedovnen. Den kan varme opp vann og steke maten. Jeg skulle gjerne ha testet ut en slik selv.

Alt i ett vedovnen. Den kan varme opp vann og steke maten. Jeg skulle gjerne ha testet ut en slik selv.

Hvor mye kostet det?

Arild Haukeland beregnet at det hadde kostet 300 000 ekstra for tiltakene han hadde gjort, men familien og venner har gjort mye av arbeidet selv og fikk gunstige rabatter. Blant kostnadene var solfangerne med tilbehør som kostet 39 000 kr, en 750 liters tank kostet 22 000, en vedovn med vannkappe og stekeovn kostet 33 000. I tillegg kom kostnader knyttet til isolering, vinduer, arbeidet og varmepumpen.

Lavere strømregninger og økt verdi på huset gjør at det lønner seg på sikt. Arild fortalte meg at takstmannen hadde beregnet at verdien av huset hadde økt 700 000 kroner i verdi på grunn av tiltakene de hadde gjort (Les mer om økonomi ved ulike oppvarmingsløsninger på oljefri.no.)

Inspirerende familie

På vei tilbake til Bergen i familiens el-bil snakket jeg om mat og miljø med husets dronning. Når jeg en gang skal få min egen bolig har jeg fått mange gode ideer til hvilke miljøvennlige løsninger jeg kan velge.

Les mer:


[1]De valgte 60 cm modul for å slippe unødvendig skjæring av isolasjonen. Isolasjonen hadde dampbrems som gjør at fuktighet slippes ut, men ikke inn.

[2] Mye varmetap i boliger går gjennom vinduene.  Arild Haukland og familien har derfor valgt trelags glass med U-verdi 0,79. Jo, mindre varmetap jo lavere U-verdi ). Byggeforskriftene fra 2010 setter et krav om at vinduer i nye bygninger skal ha U-verdi 1,2), men vinduene til Arild Haukland oppfyller passiv husstandard der U-Verdien skal være maks 0,8.

Legg igjen en kommentar

Filed under Miljø

På vei (til Fløyen)

Når jeg flyttet tilbake til Bergen bestemte jeg meg for at jeg skulle gå i fjellet en gang i uka. Forrige uke gikk jeg på tur til Fløyen med hund og merket meg alle hundene. Denne søndagen gikk jeg alene og merket meg alle trærne og grenene som strakte seg mot himmelen. (Dersom du klikker på et av bildene, kan du bla deg igjennom hel bildegalleriet.)

Legg igjen en kommentar

Filed under Bergen, Foto & webdesign

Lær revedansen

Siden «The Fox» av Ylvis ble sluppet 3. september har den spredt seg som ild i tørt gress. Med snart 26 millioner avspillinger tipper jeg de fleste av dere har hørt den minst en gang før.

Sangen gjør narr av popmusikk. Mye popmusikk er fengende, men tekstene er bare tøv. Ylvis synger bevisst tøv, men låten er så fengende at det kunne ha vært en hit-maskin. Det er jo kanskje ikke så rart for det er Stargate som har produsert låter for Beyonce og Rihanna som har produsert «The Fox».

Det skal også sies at når sangen har blitt populær er det nok også fordi den stiller et spørsmål mange lurer på: «Hva sier reven?»

Når jeg er blitt bitt av revebasillen, har jeg bestemt meg for å lære meg å danse som rev.

2 kommentarer

Filed under Kultur, Rariteter

Påpekte misvisende priser i den engelske menyen og ble slått av restaurantsjef

Siste kveld i Sardinia i Italia, tenkte jeg at ingen hadde forsøkt å lure meg. Dette stod i stor motsetning til forrige gang jeg var i Italia, nærmere bestemt i Roma. I Roma hadde jeg og mine reisefølger blitt forsøksvis frastjålet lommebok på buss og gate og måtte betale 50 kr for en cola på en liten og meget lite pen restaurant.

Siden det var vår siste dag på Sardinia ønsket vi å ha en hyggelig kveld på restaurant og si farvel til vår venninne som bor i Italia, Vanja, og hennes kamerat som hadde vist oss rundt hele uka, Andrea.

Vi bestemte oss for å spise på en fin restaurant som serverte hummer. Restauranten heter Hotel Albergo via del Mare og ligger i den lille byen Solanas ikke langt fra feriestedet Villasimus i Sardinia. Jeg og ei venninne hadde vært innom tidligere i uka og sett at prisene i menyen var høye, men overkommelige for vårt noe stramme feriebudsjett.

Hummeren på restauranten kostet 12 euro per «pound», men vi var usikre på hvor mye et «pound» var og hvor mye vi ville spise. Vi søkte derfor opp «pound» og fant ut at det var nette 453,59237 gram, og bestilte deretter en hummer på 900 gram. Hummeren var ikke noe å juble i taket over. Selv mistet jeg nesten apettiten, og priste meg lykkelig over at jeg også hadde spist forrett. Uten forrett ville der vært et stort hull i magen som ropte etter mat som den ikke hadde lyst på.

Etter hummeren var fortært kom endelig kveldens hovedgjester  Vanja og Andrea. De hadde blitt forsinket pga en rettssak der Andreas mor var advokat, men det er en annen historie. Da regningen kom, fikk vi en meget lite hyggelig overraskelse. Hummeren vi trodde vi skulle betale 24 euro for var blitt prissatt til nesten 120 euro. En fisk vi trodde vi skulle betale 7 euro for var blitt prissatt til 36 euro.

Vi lurte på hvordan det kunne ha seg at prisen var over så fire ganger så høy som det vi trodde. Det viste seg kort tid etter at i den italienske menyen var prisen oppgitt i 12 dollar per hekto (100 gram) og ikke i pounds (ca 450 gram), men hvordan kunne det forventes at engelsktalende turister skulle forstå at det som stod i den engelske menyen ikke var riktig?

Vi bestemte oss for å ta det opp med servitrisen og ga det lite hyggelig oppdraget til vår italiensk snakkende og svært sjarmerende venninne Vanja. Servitrisen trengte ikke og forklares situasjonen to ganger. Hun beklagde seg med en gang og sa at hun skulle snakke med sjefen. Det var som om hun hadde vært i akkurat samme situasjon før og visste nøyaktig hva som var problemet.

Etter en liten stund kom hun tilbake og forklarte at beklagligvis var ikke sjefen hennes til stedet og hun hadde ikke mandat til å endre vår regning. Hun ville gi oss litt tid til å diskutere saken.

Vi var svært overrasket over tilbakemeldingen, og mens vi diskuterte saken la vi merke til noe enda mer besynderlig. En mann som hadde spurt oss hvordan maten hadde smakt tidligere, stått i baren og slappet av i sofaen mens han så på gjestene, hadde lagt seg i en sofa vendt vekk fra gjestene slik at vi kun kunne se hånda hans på sofaryggen.

Det kan være greit å ha venner som har jobbet med regnskap og finner glede i å regne ut korrekte priser. Min venninne som jobber i bank gikk igjennom regningen og regnet ut hva vi måtte betale hvis vi skulle betale prisen som var oppgitt i den engelske menyen. Vi satt 10 stk rundt bordet, og det føltes som en sikkerhet når vi skulle kreve rett pris. Betalte vi noe annet en det som stod i den engelske menyen nå, var det trolig at andre kunder ville måtte oppleve akkurat det samme med en annen anledning.

Min kompis Jan ble litt utålmodig av å vente på at servitrisen skulle gå tilbake og gikk for å hente henne. Plutselig kom mannen fra sofaen gående med raske oppildnede skritt og sa med en høy og forarget stemme at vi trenger ikke å betale for hummeren. Jan, en av de mest samlede personer jeg kjenner sa takk og rakk ut hånden som for å signalisere at vi hadde kommet frem til enighet. Restaurantsjefen vurderte ikke et øyeblikk å ta hans hånd, men slo til den i stedet.

Vår italienske venn reiste seg opp og begynte å diskutere med ham på italiensk. Vår italienske venn var tydelig irritert, men mens vår italienske venn gnistret, ildnet restaurantsjefen som hadde hatt store røykskyer og flammer tegnet rundt hodet hans dersom det var en tegnserie og ikke en serie fra det virkelige liv. Jeg satt der frustrert over å ikke forstå samtalen og derfor ikke kunne gjøre noe for å roe situasjonen. To voksne menn som skriker til hverandre på en restaurant er rett og slett noe jeg ikke er vant til fra Norge.

Til sist gikk restaurantsjefen inn og smalt menyen i døren på vei inn. Vi bestemte oss for å betale det som stod i den engelske menyen og gå hjem. Vi følte oss ikke lengre velkomne. Så gjelder det visst også det følgende for hummerpriser: «Når noe er for godt til å være sant, er det som regel det.»

2 kommentarer

Filed under Diverse, Rariteter

Banaz historie ble ikke hørt da hun var i live

Jeg sitter med røde øyne etter å ha sett dokumentaren Banaz. Jeg tenker på hvor heldig jeg er som er født og oppvokst i et trygt hjem og er omgitt av mennesker som vil meg godt. Det burde være slik for alle, men dokumentaren om Banaz minner meg på at det ikke er det.

Banaz var ei jente født to år etter meg i en kurdisk familie i England. Familien var svært opptatt av status i det kurdiske lokalsamfunnet. Da Banaz forlot en mann som misbrukte henne og ble sammen med en annen, ville familien rydde henne av veien for å gjenopprette deres ære.

Banaz gikk til politiet, men fikk ikke hjelp. Da Banaz var sporløst forsvunnet tok endelig politiet tak i saken for å finne ut hva som hadde skjedd med henne.

Filmskaperen Deeyah som er oppvokst i Norge opplevde selv som 17 åring og bli truet for å ha deltatt i lettkledde musikkvideoer. Hun flyttet til England og fortsatte å spille inn poplåter, men også der fikk hun problemer på grunn av sin afghansk-pakistanske bakgrunn. Hun la popstjernedrømmen på hylla og har istedet valgt å fokusere på arbeid med menneskerettigheter som musikkprodusent og dokumentarskaper.

Dokumentaren Banaz er en viktig påminner om de mindre synlige problemene i samfunnet som ikke bør feies under teppet, men tas frem i lyset. Banaz ble ikke hørt da hun var livet, men dokumentaren forteller hennes historie. Dokumentaren ligger i sin helhet på Youtube.

Legg igjen en kommentar

Filed under Samfunn