Category Archives: Rariteter

Siste kveld i Sardinia i Italia, tenkte jeg at ingen hadde forsøkt å lure meg. Dette stod i stor motsetning til forrige gang jeg var i Italia, nærmere bestemt i Roma. I Roma hadde jeg og mine reisefølger blitt forsøksvis frastjålet lommebok på buss og gate og måtte betale 50 kr for en cola på en liten og meget lite pen restaurant.

Siden det var vår siste dag på Sardinia ønsket vi å ha en hyggelig kveld på restaurant og si farvel til vår venninne som bor i Italia, Vanja, og hennes kamerat som hadde vist oss rundt hele uka, Andrea.

Vi bestemte oss for å spise på en fin restaurant som serverte hummer. Restauranten heter Hotel Albergo via del Mare og ligger i den lille byen Solanas ikke langt fra feriestedet Villasimus i Sardinia. Jeg og ei venninne hadde vært innom tidligere i uka og sett at prisene i menyen var høye, men overkommelige for vårt noe stramme feriebudsjett.

Hummeren på restauranten kostet 12 euro per «pound», men vi var usikre på hvor mye et «pound» var og hvor mye vi ville spise. Vi søkte derfor opp «pound» og fant ut at det var nette 453,59237 gram, og bestilte deretter en hummer på 900 gram. Hummeren var ikke noe å juble i taket over. Selv mistet jeg nesten apettiten, og priste meg lykkelig over at jeg også hadde spist forrett. Uten forrett ville der vært et stort hull i magen som ropte etter mat som den ikke hadde lyst på.

Etter hummeren var fortært kom endelig kveldens hovedgjester  Vanja og Andrea. De hadde blitt forsinket pga en rettssak der Andreas mor var advokat, men det er en annen historie. Da regningen kom, fikk vi en meget lite hyggelig overraskelse. Hummeren vi trodde vi skulle betale 24 euro for var blitt prissatt til nesten 120 euro. En fisk vi trodde vi skulle betale 7 euro for var blitt prissatt til 36 euro.

Vi lurte på hvordan det kunne ha seg at prisen var over så fire ganger så høy som det vi trodde. Det viste seg kort tid etter at i den italienske menyen var prisen oppgitt i 12 dollar per hekto (100 gram) og ikke i pounds (ca 450 gram), men hvordan kunne det forventes at engelsktalende turister skulle forstå at det som stod i den engelske menyen ikke var riktig?

Vi bestemte oss for å ta det opp med servitrisen og ga det lite hyggelig oppdraget til vår italiensk snakkende og svært sjarmerende venninne Vanja. Servitrisen trengte ikke og forklares situasjonen to ganger. Hun beklagde seg med en gang og sa at hun skulle snakke med sjefen. Det var som om hun hadde vært i akkurat samme situasjon før og visste nøyaktig hva som var problemet.

Etter en liten stund kom hun tilbake og forklarte at beklagligvis var ikke sjefen hennes til stedet og hun hadde ikke mandat til å endre vår regning. Hun ville gi oss litt tid til å diskutere saken.

Vi var svært overrasket over tilbakemeldingen, og mens vi diskuterte saken la vi merke til noe enda mer besynderlig. En mann som hadde spurt oss hvordan maten hadde smakt tidligere, stått i baren og slappet av i sofaen mens han så på gjestene, hadde lagt seg i en sofa vendt vekk fra gjestene slik at vi kun kunne se hånda hans på sofaryggen.

Det kan være greit å ha venner som har jobbet med regnskap og finner glede i å regne ut korrekte priser. Min venninne som jobber i bank gikk igjennom regningen og regnet ut hva vi måtte betale hvis vi skulle betale prisen som var oppgitt i den engelske menyen. Vi satt 10 stk rundt bordet, og det føltes som en sikkerhet når vi skulle kreve rett pris. Betalte vi noe annet en det som stod i den engelske menyen nå, var det trolig at andre kunder ville måtte oppleve akkurat det samme med en annen anledning.

Min kompis Jan ble litt utålmodig av å vente på at servitrisen skulle gå tilbake og gikk for å hente henne. Plutselig kom mannen fra sofaen gående med raske oppildnede skritt og sa med en høy og forarget stemme at vi trenger ikke å betale for hummeren. Jan, en av de mest samlede personer jeg kjenner sa takk og rakk ut hånden som for å signalisere at vi hadde kommet frem til enighet. Restaurantsjefen vurderte ikke et øyeblikk å ta hans hånd, men slo til den i stedet.

Vår italienske venn reiste seg opp og begynte å diskutere med ham på italiensk. Vår italienske venn var tydelig irritert, men mens vår italienske venn gnistret, ildnet restaurantsjefen som hadde hatt store røykskyer og flammer tegnet rundt hodet hans dersom det var en tegnserie og ikke en serie fra det virkelige liv. Jeg satt der frustrert over å ikke forstå samtalen og derfor ikke kunne gjøre noe for å roe situasjonen. To voksne menn som skriker til hverandre på en restaurant er rett og slett noe jeg ikke er vant til fra Norge.

Til sist gikk restaurantsjefen inn og smalt menyen i døren på vei inn. Vi bestemte oss for å betale det som stod i den engelske menyen og gå hjem. Vi følte oss ikke lengre velkomne. Så gjelder det visst også det følgende for hummerpriser: «Når noe er for godt til å være sant, er det som regel det.»