Category Archives: Kultur

Vakkert, men trist, tidsfordriv

My friend kills time

My friend kills time 2

Som tidsfordriv liker jeg å følge med på prosjekter til kjentfolk og familie. Jeg blir inspirert av deres arbeider, og det gir meg lyst til å sette igang egne. En av dem jeg følger ekstra godt med på, er min fetter regissør Jakob Rørvik. Han er levende engasjert i film og har alltid et filmprosjekt på gang. Innenfor familien er vi selvfølgelig stolte over å ha vært med på filmingen  av «Jakob Bond» da vi var barn. Prosjektene har blitt mer seriøse og av høyere kvalitet siden den gang. Det kan nevnes at han som ansvarlig for å plukke ut skuespillere til Joachim Triers film Reprise (2006), valgte skuespilleren Victoria Winge og legen Anders Danielsen Lie til to av hovedrollene. Disse skuespillerne har gjort det stort og vært med i filmer som publikumssuksessen Max Manus (2008) og kritikerroste Oslo, 31. august (2011).

Et av Jakobs nyeste filmprosjekter fikk jeg ikke sett før i går. Kortfilmen My Friend Kills Time handler om hans kamerat Thomas Duggan, som i en periode levde ganske så isolert. Man kan kanskje sammenlikne filmen med «Min kamp» av Knausgård, på den måten at det er en kombinasjon av fiksjon og realisme. Thomas Duggan spiller nemlig seg selv, men det er heller ingen dokumentar. I filmen ser vi hvordan små gjøremål kan virke som enorme oppgaver, og hvordan han lytter til telefonen som ringer, men aldri tar den.

Jeg tror gjenkjennelseseffekten vil være større dersom man selv har opplevd å isolere seg på denne måten. Bildene er vakre, og temaet er viktig. Jeg vet ikke om jeg skjønner hvorfor Duggan isolerer seg fra omverdenen på denne måten, men kanskje det gjør den mer almenngyldig? Årsakene til at folk isolerer seg kan jo være så mange. Poenget med at han noterer alle som har ringt og sluttet og ringt, er jo også veldig godt. Jeg slutter i de fleste tilfeller å kontakte mennesker som ikke kontakter meg, men i noen tilfeller kan grunnen til at de ikke svarer være at de er langt nede. Kanskje de nettopp da trenger at noen er litt innpåslitne og viser at de vil være der for dem?

Dersom du vil se filmen selv, kan du gå inn på My Friend Kills Time på den engelske siden Nowness.com. Filmen ble forøvrig plukket ut til  den amerikanske filmfestivalen South by Southwest (SXSW). Selv gleder jeg meg til at han en dag skal få laget sin første spillefilm.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Kultur

Vanvittig dristig dans

Selv om du ikke vanligvis ser på dans, tror jeg at du vil bli fascinert av denne videoen. Den er dristig på flere måter, som du sikkert vil oppdage selv. Dama er slangemenneske, akrobatisk kunstner og danser i ett. Tilliten og presisjonen mellom henne og dansepartneren er vanvittig. Sosiale medier er til for å dele. Adil Khan delte den med sine lesere, og nå deler jeg den med mine.

Legg igjen en kommentar

10. februar 2013 · 12:01

Breakevideo – anbefalt av en breaker

Jeg leser ikke mange kjendisblogger, men jeg har blitt ivrig leser av én. Bloggen tilhører Adil Khan, kjent som dommer i Norske  talenter, breakdanseren som vant første sesong av dansefeber og skuespiller i den pirrende thrilleren Taxi.  Dersom jeg måtte ta et sannhetsserum, ville jeg ha innrømmet at jeg ikke leser bloggen bare fordi han er en dyktig artist og har en fantastisk fin personlighet. Jeg mistenker at det gjelder flere av hans 18000 følgere på fjesboka. Adils blogg er blottet for «dagens outfit» og lengre betraktninger om tingenes tilstand. Derimot deler han titt og ofte youtubevideor med favorittlåter, dansefilmer og andre morsomheter. Dagens innlegg er en breakevideo, som er imponerende, selv for meg som kanskje ikke skjønner hvor krevende dansen er. Adils kommentar til videoen kan likevel gi en pekepinn på nivået, og hente fram minner fra dommerkommentarer i Norske talenter (les her).

Legg igjen en kommentar

Filed under Kultur

Mine bangladeshiske favorittlåter

Forrige uke utforsket jeg bangladeshisk musikk på youtube. I kveld ønsker jeg å dele mine favoritter med dere.

Mila – Rupban

Mila er en av Bangladesh sine lokale popstjerner. Da jeg bodde i Bangladesh, ble hennes sanger «Rupban» og «Baburam Sapuree», sunget til den store gullmedalje av jentene i YWCA. For folk  som har vært utsatt for mitt informasjonsarbeid, min julebordsunderholdning eller liknende, vil sangen Rupban kunne høres kjent ut. Jeg og ei venninne utviklet nemlig den berømte (beryktede?) slangedansen basert på bangladeshisk dans. Siden har jeg lært dansen bort til store og små.

Monpura – Nithua pathare

Da jeg var i Bangladesh forsøkte jeg å lære flere sanger, blant annet en tradisjonell bengalsk sang med tekst av Tagore. Det var først da jeg forsøkte å lære denne sangen selv jeg innså hvor vanskelig tradisjonell bengalsk musikk er å lære. Jeg er blitt opplært i vestlig klassisk, folke-  og til nød litt jazz og rockemusikk, men rytmene til denne sangen var utrolig vanskelig å ta, fordi den bygde på helt andre musikktradisjoner. Den sangen som følger her, var derimot svært enkel å lære, og ikke minst veldig fin. Den er hentet fra den filmen i Bangladesh jeg hørte mest om da jeg var der. Dersom du også vil lære å synge den, kan du finne sangteksten her.

Habib ft Shirin – Panjabiwala

En annen gladsang jeg hørte veldig mye, hadde jeg nesten glemt før jeg ble tipset av ei av YWCAjentene på fjesboka. Sangen heter Panjabiwala. Kommentarfelt på nettet kan være interessant. Bangladesh (da Øst-Pakistan) og Pakistan (da Vest-Pakistan) var i blodig krig på 70-tallet. Med støtte fra India klarte Øst-Pakistan og løsrive seg fra Vest-Pakistan . Øst Pakistan fikk navnet Bangladesh som betyr Banglaland. Bangla (eller bengali) er språket og kulturen i Bangladesh (og også i Vest-Bengal i India). Landet fikk navnet nettopp fordi ønsket om å kunne bruke sitt eget språk, bangla, som offentlig språk i stedet for urdu (som brukes i Pakistan) var en viktig grunn for løsrivelsen.  Jeg nevner det i denne sammenheng fordi det kinkige forholdet til Pakistan kommer frem i kommentarfeltet under sangen.

3 kommentarer

Filed under Bangladesh, Kultur

Tagging og grafitti i Norges to største byer

I anledning den pågående rettsaken republiseres noen grafittibilder jeg tok i ukene etter 22. juli 2011. På den tiden var tilregnligheten til herr Behring lite på dagsorden. I stedet diskutertes høyreekstremisme, åpenhet og demokrati.

Først publisert: 28.sep.2011 kl.19:47

Jeg liker grafitti, men ikke tagging. Et godt eksempel på tagging ser man på det følgende bildet fra Grønnland. Politiet må gjerne hanke inn de som har gjort dette, og pålegge dem å male nedtaggede hus. Tagging, nei takk. Samfunnsarbeid, ja takk.

Når jeg tenker på grafitti, er bildet under et strålende eksempel på at det kan være kult. På en ellers så grå og kjedelig parkeringsplass i Oslo sentrum, var veggene blitt til gatekunst.

Et litt mer sjarmerende eksempel på grafitti fant jeg slettes ikke i byen, men på tur gjennom skogen på vei til Løvstakken i Bergen:

Likevel, den som sjarmerte meg mest var den følgende:

Etter Utøya fikk enkelte taggere litt påfyll av politisk engasjement, selv om jeg vil påstå at noen av slutningene er i sterkeste laget. I tillegg vil jeg påpeke at blyant og hviskelær ville lettet jobben med å rette skrivefeil.

På det neste bildet har taggerne åpenbart lagt større vekt på rettskriving.

Jeg har stor forståelse for vanskeligheter med rettskriving: Skal det skrives islmalisering eller islamisering? Det kan være vanskelig å holde tunga rett i munnen, særlig hvis man er redd for at onkel politi skal dukke opp i neste øyeblikk. Det jeg derimot lurer på, er hvorvidt de ønsker å innføre komma i stedet for mellomrom i setninger? Dette er i hvert fall et nytt fenomen for meg.

Noen spør om demokrati, andre oppfordrer til å boikotte valget. I høst var det skuffende mange som bevisst eller av latskap boikottet valget. Jeg er derimot optimistisk, med tanke på valget om to år.

Tjen folket var ivrige taggere av byggene i nærheten av regjeringskvartalet i Oslo, men tydeligvis er ikke alle taggere med i Tjen folket.


Til sist, en viktig oppfordring.

1 kommentar

Filed under Foto & webdesign, Kultur, Rariteter, Samfunn

Norsk musikk på norsk

Det er travle dager i Bergen. Dermed blir det lite tid til oppdateringer her på bloggen. Likevel har jeg en liten ting jeg har lyst til å dele med dere. Ei venninne av meg prøver å lære seg norsk, noe som er ekstra utfordrende når man befinner seg på et forskningsinstitutt med engelsk som arbeidsspråk. Dermed fikk jeg det for meg at jeg skulle lage en spilleliste til henne med norsk musikk på norsk. Jeg prøvde å styre unna de mest tekstbaserte sangene, men er ellers innom flere tiår, sjangre og ikke minst dialekter. Til tross for en viss oppgang de siste årene i norske band som synger på norsk innenfor pop/rock sjangeren, er det fortsatt lite å oppdrive. Jeg syntes det er synd, fordi hvert språk og hver dialekt har sin egen klang og sitt eget særpreg. Det kan jo åpenbart hende at jeg ikke har inkludert noen som burde inkluderes. I så fall: Rop det ut! (Eventuelt skriv det i kommentarfeltet.)

Spillelisten: På norsk

Legg igjen en kommentar

Filed under Kultur

De tonene jeg lyttet mest til i året som gikk

Jeg kjente meg lite igjen både i topp 100 wimplisten og blogghitslisten fra 2011. Det skal likevel innrømmes at jeg for en kortere periode var hekta både på «Ring meg» av Gabrielle og «Till the world Ends» av Britney Spears. Noe som var til frustrasjon, for venner som ikke helt delte min entusiasme for disse lette poplåtene. For å få en liste som representerte den musikken jeg faktisk hørte på i 2011, bestemte jeg for å lage min egen liste. Jeg hører mest på hele album, og ikke på enkeltlåter og lister. Dermed har jeg samlet 10 nøkkelartister, med noen nøkkelalbum som jeg har hørt mye på i år 2011.  Noen album var nye av året, mens andre var nyoppdaget, gjenoppdaget, en konsertopplevelse eller har bare fulgt med meg fra tidligere år.

1. Feist, Metals, 2011

«Metals» er en nydelig plate fra den kanadiske syngedamen Feist. Dette 2011-albumet, anbefales på det sterkeste! Hvis du ikke har Wimp, eller Spotify, kan du for eksempel sjekke ut en sang av denne kanadiske dama på youtube: How come you never go there

2. Ane Brun, It all starts with one, 2011

Jeg har alltid likt Ane Bruns karakteristiske stemme, men på denne plata syntes jeg hun nådde nye høyder. Hun eksperimenterer mye mer enn på sine tidligere plater, og jeg syntes det fungerer særs godt. Sjekk for eksempel ut en vakker sang på moldenserdialekt: Du gråter så store tåra. For ordens skyld, Ane Brun fikk lurt inn en sang på Wimps 2011 liste.

3. The Whitest boy alive x 2

Med et tvilsomt navn, til tross for lite tvilsom musikk, blir sjeldent «The Whitest boy alive» delt av meg på facebook eller andre sosiale medier. Et unntak gjøres i det følgende. The Whitest boy alive består av Erlend Øye fra Kings of Convenience og et par tyskere. De har gitt ut to album, «Rules» og «Dreams». Ingen fra år 2011, men verdt å lytte til, også i det kommende året. Jeg klarte rett og slett ikke velge enn favoritt, og inkluderte derfor begge. Sjekk for eksempel ut låta; Golden Cage og så får du litt optisk lureri i samme slengen.

4. Empire of the sun, Walking on a dream, 2009

En anmeldelse jeg leste, mente at albumet «Walking on a dream» var litt for mye av det gode. Det er ikke et uforståelig standpunkt, men jeg har jeg blitt veldig glad i akkurat denne cden. Kanskje det er fordi jeg hørte på den såpass mye i Australia, og dermed når jeg gjenoppdaget cden, gjenoppdaget jeg ikke bare musikken, men også alle de gode minnene? Den mest kjente låten på denne cden går ikke overraskende under navnet; Walking on a dream. Den får åpenbart flere enn meg på godt humør, i hvert fall om man dømmer etter seertall på youtube.

empire_of_the_sun

5. Air x 2

Gjenoppdaget i år 2011 av underskrevne, ble Air yndet lesemusikk. kjente album  Den franske duoen er kanskje mest kjent for «Moon Safari», men personlig liker jeg også godt deres nyeste utgivelse med det kjærlige og tallorienterte navnet «Love 2». Et rolig sangforslag: La Femme D’Argent

6. Zero 7

Zero 7, snublet jeg over for første gang i løpet av året 2011, og skulle gjerne ha snublet over dem før. Dette er rolig musikk slik jeg liker det. Kanskje jeg burde bli irritert over den låten Destiny, men jeg syntes den rett og slett er ganske fin.

7. Heroes & Zeroes, Ghostly kisses 2011

Et rockeband fra Lillesand, bestående blant annet av en jeg gikk på vgs. I likhet med mange andre rockeband, har de blitt mer elektroniske de siste årene. Jeg liker eksperimenter, men lurer av og til, på om de ikke burde eksperimentere på litt mer forskjellige måter. Min personlige favoritt er deres første album «Strange Constellations», men det er «Ghostly kisses» jeg hørt mest på i år 2011. I tillegg fikk jeg gleden av å gå på konserten deres i fjor høst. Den gleden, håper jeg flere får, neste lillesandsbandet tar turen til Bergen. Jeg og min venninne følte meg forøvrig truffet av den følgende artikkelen:»Heroes and Zeroes på Garage»

8. The Strokes, Angles, 2011

Strokes anno 2011. Hør sangen Taken for a fool her.

9.Edward Shape and the Magnetic Zeros, 2009, «Up from below»

Denne skiva har vært en følgesvenn, helt siden jeg kjøpte den på anbefaling fra mannen bak disken på Bergens mest sjarmerende platesjappe. Bandet består av en mengde hippiliknende mennesker, som spiller hippiliknende musikk. Man skulle tro de var fra 1968, men de slapp deres første album ut i 2009. Det ble min personlige kjenningsmusikk i kollektivet på Gyldenpris. Ikke minst sangen Home.

10. Razika, Program 91, 2011

Disse liker jeg først og fremst fordi de består kun av jenter, som spiller rock og synger på kav bergensk, (i hvert fall så langt mine dialekt-ører kan oppfatte.) Mest kjent er de for sangen «Vondt i hjertet». Jeg kan også nevne at jeg fikk gratisbilletter fra Lydverket, slik at jeg kunne se dem «live» med en fattig medstudent og en rekke andre fine folk.

Hva er dine favorittalbum fra 2011?

Legg igjen en kommentar

Filed under Kultur