I ledige øyeblikk lar jeg Brett Sack lære meg litt hiphop. Rettere sagt lærer han meg 70-tallsdansestilene popping og locking til nittitallsmusikk.
Folk som kjenner meg vet at jeg kanskje ikke er den typiske hiphopern, men jeg popper og locker etter beste evne. Så om du ikke er en hiphoper, men gjerne vil lære deg litt, er det ingen grunn til ikke å forsøke.
Syntes du Bretts video var gøy er det ikke umulig at du vil like:
Filed under Kultur
Jeg hadde et minutt og snek meg til å se denne sør-koreanske breakevideoen på Adil Khans blogg. Den bare måtte deles.
Filed under Kultur
Oppdatert 2. og 3. januar og 25. februar da jeg måtte innrømme at jeg hadde jo sett enda et par serier.
Folk tror ikke jeg ser så mye på tv-serier, men nå har jeg tenkt så det knaket og laget en oversikt over hvilke tv-serier jeg så i 2013.
Prosjekt «lære seg dansk»:
I fjor var jeg på Roskilde og forstod pent lite av hva våre naboer sa. Inspirert av dette gikk jeg løs på danske serier i håp om at jeg skulle forstå dansk bedre.
Broen sesong 1 og 2
Små nevrotisk svensk dame og avslappet, men kronisk utro, dansk mann etterforsker seriemorder løs i Sverige og Danmark. Sesong 1 var klart best. Plottet i sesong 2 var alt for søkt. Miljøaktivister som sprenger i luften det ene og det andre? Gir lite mening at man skal forurense i miljøets navn.
Klovn (noen episoder)
Klovn handler om to danske kjendiser, som spiller seg selv. De er 40, men oppfører seg som om de er 14. Det er litt morsomt, tidvis mest pinlig.
Lykke sesong 1 og 2
Smånevrotiske Lykke har fått seg jobb i et medisinselskap som lager lykkepillen og nå vil satse på antidepressiva. Eneste problemet er en psykiater som går sterkt ut mot stressmedisinen. Jeg ble hekta.
Rita sesong 1 og 2
Barneskolelærer som banner, røyker og oppfører seg tidvis mer som en tenåring enn barna sine. Underholdende og tidvis litt trist om en som prøver å være mor på en litt alternativ måte.
Kostymedrama
Jeg har en svakhet for kostymedrama, og i 2013 så jeg to av dem, Mr. Selfridge og The Paradise.
I Adil Khans hemmelige dansere lærer Adil stive nordmenn å bli streedancere (Klipp fra NRK).
Den danseglade serien
Det er en dårlig skjult hemmelighet at jeg elsker å danse og elsker Adil Khan, tidligere vinner av dansefeber. Kombinasjonen gjorde jo at jeg bare «måtte» se Adils hemmelige dansere. I programmet lærer Adil Khan vanlige folk å skulle bli streetdancere på tre uker.
Pinlige nytelser (guilty pleasures)
Jeg syntes det meste er gøy av ting og tang når det først står på. Derfor hender det at jeg får hekta opp til flere serier som på ingensom helst måte risikerer å vinne «Emmy».
«Folk finner hverandre hver dag, men ofte velger vi feil» i følge NRK-programmet Bør de gifte seg? I programmet møter vi to samlivsterapauter som gir rødt, gult eller grønt lys til fem ulike par.
Rare komedier
Forventninger til 2014
I år 2014 satser jeg på å se flere dokumentarer og færre døde divaer i advokatkropp.
Filed under Kultur
Siden «The Fox» av Ylvis ble sluppet 3. september har den spredt seg som ild i tørt gress. Med snart 26 millioner avspillinger tipper jeg de fleste av dere har hørt den minst en gang før.
Sangen gjør narr av popmusikk. Mye popmusikk er fengende, men tekstene er bare tøv. Ylvis synger bevisst tøv, men låten er så fengende at det kunne ha vært en hit-maskin. Det er jo kanskje ikke så rart for det er Stargate som har produsert låter for Beyonce og Rihanna som har produsert «The Fox».
Det skal også sies at når sangen har blitt populær er det nok også fordi den stiller et spørsmål mange lurer på: «Hva sier reven?»
Når jeg er blitt bitt av revebasillen, har jeg bestemt meg for å lære meg å danse som rev.
Siste dag som økonomilærer ønsket jeg å ha et alternativt opplegg og utforsket derfor den o store verdensveven. På verdensveven fant jeg en elektropopdame som synger om økonomisk teori og sin kjærlighet til den liberalistiske og Keyneskritiske økonomen Hayek. Selv om jeg ikke deler alle Dorian Electras synspunkter, syntes jeg det er kult initiativ. Nedenfor finner dere sangen hennes «Fast cash».
På Vestbredden er det reist en mur, en høy mur, høyere enn Berlinmuren. Muren og gjerdene er allerede blitt 438 km lange, og skal forlenges med ytterligere 362 km(UNRWA 2011). Berlinmuren var til sammenlikning 155 km. Det øverste bildet viser Berlinmuren (Wikipedia 2013), mens de to neste bildene er hentet fra dagens mur på Vestbredden.
Formålet med muren er å sikre israelere fra militante palestinere. Israelerne kaller den derfor ofte et sikkerhetsgjerde, og i noen landlige områder ser den også ut som et gjerde. Etter at muren ble laget, har antall selvmordsbombere gått ned, men samtidig har den gjort livet vanskeligere for de fleste fredlige palestinere. Muren skiller både israelske internasjonalt godkjente områder og ulovlige israelske bosettinger fra de palestinske områdene. Muren skiller også mennesker fra hverandre, og skiller flere palestinere fra sine hjem og jordbruksområder. 85 % av muren er bygd av Israel på Vestbredden(UNRWA 2011).
I følge en dom i FNs menneskerettighetsdomstol i juli 2004, er muren menneskerettighetsstridig, og skal fjernes (UNRWA 2011). Muren står fortsatt. Protester vises ikke bare ved å kaste stein, men også ved å plukke opp sprayboksen og gjøre sine meninger kjent. Jeg har avbildet noen av disse fredlige protestene i Betlehem. Jeg håper en dag at muren kan hakkes i småbiter og selges som suvenirer, slik det ble gjort etter Berlinmurens fall i 1990 (Wikipedia 2013). Når jeg kan holde en murbit fra Berlinmuren i den ene hånden, og en murbit fra Vestbredden i den andre hånden, kan jeg si med sikkerhet: «Verden går fremover».
Nei, jeg mente ikke Mø som det kua sier, men som det litt rare navnet til en danske artist. Jeg oppdaget henne da jeg leste en artikkel i den britiske avisen The Guardian. Artikkelen handlet om de seks beste nåtidige skandinaviske popdamene. Jeg hadde kun hørt en av seks artister, og det var Grand Prix vinner Margaret Berger. Det er fint å vite at det finnes uendelig mange spennende artister der ute jeg ennå ikke har hørt. Nå har jeg hørt Mø, og snart har kanskje du det og.
Som tidsfordriv liker jeg å følge med på prosjekter til kjentfolk og familie. Jeg blir inspirert av deres arbeider, og det gir meg lyst til å sette igang egne. En av dem jeg følger ekstra godt med på, er min fetter regissør Jakob Rørvik. Han er levende engasjert i film og har alltid et filmprosjekt på gang. Innenfor familien er vi selvfølgelig stolte over å ha vært med på filmingen av «Jakob Bond» da vi var barn. Prosjektene har blitt mer seriøse og av høyere kvalitet siden den gang. Det kan nevnes at han som ansvarlig for å plukke ut skuespillere til Joachim Triers film Reprise (2006), valgte skuespilleren Victoria Winge og legen Anders Danielsen Lie til to av hovedrollene. Disse skuespillerne har gjort det stort og vært med i filmer som publikumssuksessen Max Manus (2008) og kritikerroste Oslo, 31. august (2011).
Et av Jakobs nyeste filmprosjekter fikk jeg ikke sett før i går. Kortfilmen My Friend Kills Time handler om hans kamerat Thomas Duggan, som i en periode levde ganske så isolert. Man kan kanskje sammenlikne filmen med «Min kamp» av Knausgård, på den måten at det er en kombinasjon av fiksjon og realisme. Thomas Duggan spiller nemlig seg selv, men det er heller ingen dokumentar. I filmen ser vi hvordan små gjøremål kan virke som enorme oppgaver, og hvordan han lytter til telefonen som ringer, men aldri tar den.
Jeg tror gjenkjennelseseffekten vil være større dersom man selv har opplevd å isolere seg på denne måten. Bildene er vakre, og temaet er viktig. Jeg vet ikke om jeg skjønner hvorfor Duggan isolerer seg fra omverdenen på denne måten, men kanskje det gjør den mer almenngyldig? Årsakene til at folk isolerer seg kan jo være så mange. Poenget med at han noterer alle som har ringt og sluttet og ringt, er jo også veldig godt. Jeg slutter i de fleste tilfeller å kontakte mennesker som ikke kontakter meg, men i noen tilfeller kan grunnen til at de ikke svarer være at de er langt nede. Kanskje de nettopp da trenger at noen er litt innpåslitne og viser at de vil være der for dem?
Dersom du vil se filmen selv, kan du gå inn på My Friend Kills Time på den engelske siden Nowness.com. Filmen ble forøvrig plukket ut til den amerikanske filmfestivalen South by Southwest (SXSW). Selv gleder jeg meg til at han en dag skal få laget sin første spillefilm.
Filed under Kultur
Selv om du ikke vanligvis ser på dans, tror jeg at du vil bli fascinert av denne videoen. Den er dristig på flere måter, som du sikkert vil oppdage selv. Dama er slangemenneske, akrobatisk kunstner og danser i ett. Tilliten og presisjonen mellom henne og dansepartneren er vanvittig. Sosiale medier er til for å dele. Adil Khan delte den med sine lesere, og nå deler jeg den med mine.
Jeg leser ikke mange kjendisblogger, men jeg har blitt ivrig leser av én. Bloggen tilhører Adil Khan, kjent som dommer i Norske talenter, breakdanseren som vant første sesong av dansefeber og skuespiller i den pirrende thrilleren Taxi. Dersom jeg måtte ta et sannhetsserum, ville jeg ha innrømmet at jeg ikke leser bloggen bare fordi han er en dyktig artist og har en fantastisk fin personlighet. Jeg mistenker at det gjelder flere av hans 18000 følgere på fjesboka. Adils blogg er blottet for «dagens outfit» og lengre betraktninger om tingenes tilstand. Derimot deler han titt og ofte youtubevideor med favorittlåter, dansefilmer og andre morsomheter. Dagens innlegg er en breakevideo, som er imponerende, selv for meg som kanskje ikke skjønner hvor krevende dansen er. Adils kommentar til videoen kan likevel gi en pekepinn på nivået, og hente fram minner fra dommerkommentarer i Norske talenter (les her).
Filed under Kultur
tenkeboksen 