Category Archives: Fiksjon

Drømmehesten

I juleferien kvittet jeg meg med hestebøkene fra barneskolen.  I tråd med alle Pennyklubb-bøkene jeg leste, drømte jeg om en stor gård  med en hel drøss med hester og en høy mørk hesteinteressert mann.

Blant notatbøkene mine fant jeg også et dikt. Ettersom diktet ikke akkurat ville vunnet noen lyrikkonkurranse, har jeg vært litt usikker på om jeg i det hele tatt vil poste det.

Med bakgrunn i det nostalgiske og humoristiske i et klisjefylt dikt fra barneskolen, poster jeg det likevel. Om ikke annet tror jeg det viser min evne til å skrive et klisjefylt kjærlighetsdikt på nødrim, hvis jeg skulle gå inn for det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Et herlig klisjefylt hestebilde, som minner meg om plakatene som hang på veggen i mitt rosa barnerom*.

Drømmehesten

En nydelig hest
som klart er best.
Galopperer av sted.
Og jeg er like ved.
jeg sitter på ryggen.
Borte ved skyggen
av ørene hans.

Han lukter hest.
Hester lukter best.
Han er så fin.
Kunne ønske han var min.
For det er sikkert og visst
lenge siden sist
jeg satt på hans rygg.

Det er noen andre sin.
Og han kommer aldri til og bli min.
Det er så trist.
Om de bare hadde visst
om min lengsel.
Og at jeg kunne bli kastet i fengsel
på grunn av han.

Å! Om han bare hadde vært min.
Da ville det blitt glede i mitt sinn.
Selv om han er stor
så er drømmen større enn du tror.
For og se han beite
er ikke som å geite
en saueflokk.

HURRA! Han er blitt min!
Han er ikke lenger noen andre sin!
Han er min!
Men ikke din!
Det er kjempegøy å ride!
Derfor må jeg bare si det:
Han er min!

I original versjonen tok jeg litt av med kursiv, understrekninger og uthevet skrift. Nå i voksen alder innser jeg at det kanskje er en grunn til at det skal brukes med varsomhet.

* Bildene er hentet fra bildedatabasen stock.xchng. Skulle du ha et akutt behov for gratis og lovlige illustrasjonsbilder av hester, senger, snø eller andre ting og tang, er ikke dette et så dumt sted å lete.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Filed under Fiksjon, Rariteter

Ekornet med såret

Ekornet med såretPappa kom i dag inn i stua med en hel boks med notatbøker fra vi barna gikk på barneskolen. Blant mattebøker og mindre spennende tegninger fant jeg mye rart jeg en gang har skrevet. Jeg merket meg blant annet en historie om et såret ekorn jeg skrev i fjerde klasse. Det kan virke som jeg hadde en liten miljøverner i meg også på barneskolen. Historien er gjengitt med sjarmerende(?) skrivefeil.

Ekornet med såret

En gang Marita gikk på tur i skogen så hun et ekorn som hadde svære sår. Ekornet lå besvimt og Marita visste ikke hva hun skulle gjøre, men så tenkte ho seg om. Hun ville finne ut hva som hadde skjedd med ekornet.

Hun så rundt dem.

Rundt dem var det forurensa trær overalt. Hun så ved siden av ekornet og omkring der så hun et nøtte skall. Hun tenkte kan den ha svimt av på grunn av de ganske giftige frøa.

Men hva kom såra av? Hun tenkte og plutselig så hun opp, der var det et furutre! Hadde det noe med ekorne og gjøre?

Oppe i treet var det masse rustne spiker. Hun tenkte at ekornet hadde falt ne av treet og skåret seg på spikerene og slått seg i fallet. Hvordan han hadde falt, var vel at han hadde blitt så tommelomsk av nøtta at han ramlet.

Marita renset såra og gikk. Hun tenkte ikke noe mer på ekornet.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fiksjon, Rariteter

En liten seilbåt uten seil

Jeg ryddet rommet her om dagen, og fant en liten hvit papirlapp med min egen håndskrift. Min nysgjerrighet gjorde at jeg ikke kunne la være å lese den. Det var en liten historie om en seilbåt som jeg hadde skrevet en dag, en dårlig dag, for mange år siden. Datoen husker jeg ikke, men jeg deler historien med dere.

En liten seilbåt driver, driver langt ut på havet, vekk fra alle de andre båtene. Båten gjør det litt med vilje. Den kunne satt opp de små seilene sine og på nytt prøvd å komme inntil den trygge, rolige havnen, men han var lei av at de store båtene sender ut svære bølger som fikk ham til å drive langt ut på havet. Båtene mente ikke noe med det var bare han som var i veien. Han ville ikke ende opp som et vrak i et fremmed land, men han hadde prøvd så mange ganger å reise seilet, men det føltes som til og med vinden var imot ham. Ingen brydde seg vel om en liten båt som ham? Han var bare i veien for de større båtene.

Han prøvde å la være å tenke på seg selv. Han tenker på de stakkars stakkars båtene i Afrika som var så lite stelt at de nesten falt fra hverandre, tenkte på de store båttragediene, alt virker så overflatisk og fremmed, synes han. Og mens båten driver for seg selv hører han noen rope på ham. Det er den store husbåten han henger etter. Husbåten kommer bort til ham «Hvorfor stikker du bare av?» spør husbåten sint. Den lille båten har prøvd å forklare før, orker ikke å forklare igjen. Det nytter ikke å forklare. Han blir med husbåten, men han føler seg ikke mindre ensom enn før.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fiksjon

Novelle: Geita så på meg

Geita så på meg. Den var stor og stygg og hadde gulbrune tenner. Fire timer hadde den fulgt etter meg. For hvert skritt jeg tok, hadde den tatt et skritt. Tidvis prøvde jeg å ignorere geita. Det funket ikke. Tidvis prøvde jeg å overrumple geita. Jeg stoppet plutselig opp, slik at geita braste rett.inn i meg. Ingen nytte. Geita fortsatte å følge etter meg. Det var grønt rundt stien jeg fulgte, der var marker, skoger, og en gråhvit geit. Stien munnet ut i et kryss. «Kanskje jeg kan lure vekk stygga hvis jeg tar veien til byen?» tenkte jeg. Jeg gikk nedover en litt bredere sti. Magen rumlet. «Det er så lenge siden jeg har spist.» Kjente jeg. Geita dunket inni meg da jeg stoppet og tok av sekken. Jeg fnyste. Jeg tok ut fire saftige skiver. Geita så på meg. Den var stor og stygg og hadde gulbrune tenner. Fire timer hadde den fulgt etter meg. Nå så den bedende på meg. «Nei, det er sikkert bare noe jeg innbiller meg.» tenkte jeg. To skiver spiste jeg, to øyner så på meg. Den var i grunnen ganske tynn. Tre skiver var borte. «Kan den ikke holde seg unna?» Jeg snudde meg bort. Raskt. Jeg ventet og se geita i neste sekund. Det gjorde jeg ikke. Den siste skiva kastet jeg i meg, med en rar følelse. Jeg tok en framoverrulle. Jeg hadde nemlig gått på folkehøyskole og danset, så det hadde jeg lært meg. Jeg innbilte meg at jeg så geita bak meg. Følger den fremdeles etter meg når jeg kommer til byen, så skal jeg skyte den! Jeg hoppet opp og tok noen chaseer til byen. Chasse safaose, geita lagde noen rare lyder bak meg, splitt hopp splitt hopp. Der kom en annen person ja. «Hei ja, jeg går her bare helt vanlig, jeg. En geit i hælene. Ja, den forsvinner nok snart.» tenkte jeg til den fremmede. Jeg smilte uten glede. Han tenkte sitt og gikk videre.

 Fem slitsomme timer hadde jeg gått. Jeg hadde gnagsår på begge bena, skoa hadde jeg tatt av for lengst. Heldigvis var det sommer. Jeg svettet som en gris. Typisk at det er sommer. Landskapet rundt forandret seg. Stien var ingen sti lenger. Jeg og geita var ikke alene lenger. Biler kjørte forbi. Noen fort, andre sakte, kikket rart på meg og den stygge geita. Husene kom også oftere. Noen unger lekte. Geita burde jo ha stukket av for lenge siden.

 Vi var inne i bykjernen. Det hele virker litt tåkete. Jeg snudde meg og så på geita. «Hold deg unna meg!» skrek jeg «Jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre. Du jager bort de jeg faktisk liker!» Det var en sannhet for meg. Raseriet strekte seg fra topp til tå. Geita så på meg, pelsen var slitt merket jeg. Den var tynn, stygga klarte så vidt å stå på beina. «Du er alt jeg har» sa geita. En tåre rant fra øyet.

 Jeg skjøt ikke geita. Jeg jaget henne ut i veien. Hun klarte ikke bykse unna. Nå står jeg alene i bykjernen.

Legg igjen en kommentar

Filed under Fiksjon