Category Archives: Bangladesh

Rickshawturer er mer spennende enn man skulle tro

Old Dhaka; September 2008

I Bangladesh er det to former for transportmidler, som ikke likner noe av det vi har i Norge. Denne ene er en grønn minitaxi, eller CNG. Det er egentlig en slags motorsykkel bygd om til en liten åpen bil. Den har plass til tre personer hvis man sitter tett. Det andre transportmiddelet er det de kaller Rickshaw. Det er en sykkel, med en svært fargerik vogn der passasjerene sitter. Det er ikke bare én person som blir syklet rundt på rickshawene. Det er som regel to, og det er ikke uvanlig og se hele familier i en vogn. Rickshawene blir brukt av nesten alle og de er mange, 400 000 bare i Dhaka hvis vi skal tro Wikipedia.

De som sykler rundt med oss er alltid menn, svette menn, og nesten alle bruker lungi, et slags fargerikt skjørt. Hardt fysisk arbeid, kombinert med lite mat er trolig grunnen til at det ikke er så mange gamle rickshawsjåfører å se. I følge reisepartner Heidi er gjennomsnittsalderen for en rickshawsjåfør 30 år! Av den grunn har jeg litt problemer med å være alt for nazi for å få ned prisen på en tur fra 3 til 2 kr. Selv om 2 kr kanskje er det man vanligvis betaler.

En utfordring med Rickshawsjåførene er at de snakker svært lite engelsk. En kveld skulle vi ta en liten tur til en kafe, kalt Coffeworld. Coffeworld er en asiatisk kjede og nærmeste Coffeworld er en Rickshawtur unna. Vi hadde vært der en gang før, slik at vi hadde sånn ca peiling på veien. Fullt klar over de manglende engelskkunnskapene til rickshawsjåfører brukte jeg tid på å forberede meg på hva jeg skulle si på bangla, og hvilke stedsnavn jeg skulle oppgi. Jeg, Heidi og nylig ankomne Carin (som er cfcer av året) gikk ut i gaten for å finne en rickshaw. Klokken var halv sju og det hadde allerede blitt mørkt. Jeg så fort en rickshawsjåfør og jeg spurte på min gebrokne bangla «Djaben?» (Kjører du?). «Hæ» (Ja) svarte han. «Djaben Sat Mosjit road?» (Kjører du til Sat Mosjit road?) «Hæ» (Ja) «Ponero?» (15 taka, eller 1 kr og 50 øre) «Hæ» (Ja). Vi satte oss alle i rickshawen og jeg tenkte at dette gikk da forferdelig lett, og vi pratet og lo og koste oss på rickshawen.

Først var vi sikre på retningen, og da vi ikke kjente oss igjen stusset vi ikke på det med det første. Så ble gatene bare smalere, mer humpete, mørkere, med flere sølepytter, og færre mennesker.

«Det var mørkt og humpete sist gang jeg var der, men var det så mørkt og humpete?» Vi hadde heller ingen mulighet til å finne ut hvor han tok oss fordi han ikke kunne engelsk, og vi kunne bare de innøvde frasene på bangla. Etter at vi ikke lengre var litt usikre på omvi var på riktig vei, men ganske sikre på at vi var på feil vei, fortallte vi ham at vi skulle stoppe på Medianova på Shat Mosjit road. Det virket som om han var litt forvirret. Han pekte i en annen retning enn den vi var på vei. Jeg hadde visste ikke engang hvilken retning som var hjem igjen, så det var ikke til stor hjelp. Heldigvis hadde vi arvet en bangladeshisk venn, Emon. Han snakker bangla, godt engelsk, kjenner området og ikke minst: han har sagt at hvis vi har noen form for problemer så må vi bare ringe, så hjelper han oss hvis han kan. Dette var definitivt en form for et problem. Heidi ringte Emon og rickhawsjåføren stoppet i en smal, mørk, sølete gate. Hun ga mobilen sin til rickhawsjåføren. Han smilte litt overrasket når han fikk den i hende. Det samlet seg en liten gjeng folk, som så på disse tre rare hvite jentene som var ute og kjørte. De hørte på samtalen, smilte og lo. Emon snakket lenge og vel med Rickshawsjåføren. Sjåføren vår hadde misforstått vår innøvde frase, og trodde vi skulle til en bestemt bygning som lå langt unna Coffeworld. Vi var på ingen måte der vi skulle. Den stakkars Rickshawsjåføren måtte snu og sykle oss tilbake alle de sølete, humpete veiene. Han var veldig sliten, orket nesten ikke sykle.  Etter 40 min, var vi endelig fremme. Vi ga ham 5 kr, istedet for de 1 kronene og 50 ørene vi hadde avtalt, men i ettertid tenker jeg at vi godt kunne gitt ham enda mer.

Jeg var helt skjelven i bena og ganske så fnisete da jeg satte meg ned på Cofféworld. Vi snakket om hvordan rickshawsjåfører vanligvis prater veldig lite, og at vi derfor ble veldig forfjamset hvis noen pratet veldig mye til oss. Carin hadde hatt en Rickshawsjåfør som hadde stilt henne alle mulige spørsmål, med den bangladeshiske jenta hun kjørte med som tolk. Et av spørsmålene han stilte var «Hvor lenge må jeg sykle for å få råd til å dra til Norge?» La oss si at en god timelønn for en rickshawsjåfør er 6 kr, så kan du kjære bloggleser få regne det ut selv.

Bangladesh; September 2008

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh

Asfalt

Først publisert: 1.februar 2009 kl: 05:28

I går, når jeg gikk igjennom nabolaget mitt, så jeg noen mennesker som jobbet for å utbedre veien. Selv om dette for bangladeshere ville være en hverdagslig hendelse, syntes jeg det var fasinerende.  Jeg er en beskjeden fotograf. Da jeg likevel dristet meg til å ta bilder av dem, ble en av mennene veldig entusiastisk. Han ønsket at jeg skulle ta bilde av hele prosessen ved å lage asfalt, noe jeg da også gjerne ville gjøre. Jeg tror han ikke var så vant til at noen viste interesse for hans arbeid.

Trykk på bildene, hvis du ønsker å bla gjennom dem i storformat.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh

Kultur i bøtter og spann

Bangladesh, 2008

Det er vel sånn at det er kultur uansett hvor i verden man er, og at det ikke er mer kultur noen steder enn andre steder. Likevel  føles det som jeg her i Bangladesh får kultur i bøtter og spann, både tradisjonell kultur og en liten dose vestlig. Vi har liten innflytelse på hvilken kultur vi blir «utsatt for». La oss ta noen eksempler på uunngåelig kultur.


Klær

Kvinner går i hovedsak ikke med vestlige klær, de går med Salvar kameez eller Sari.

Salwar kameez

Salwar kameezen består av en tunikaliknende overdel (kameez), over en løs kosebukse (Salwar) og et langt sjal (urna). Det er denne klesdrakten jeg bruker til hverdags og på jobb. Av og til får jeg veldig lyst til å være vill og gærn å gå med dongeribukse, men så tenker jeg på hvor ubehagelig en dongeribukse kan være, og slår fort fra meg tanken.

Sari

Salwar kameezen er opprinnelig ikke fra Bangladesh. Sarien derimot, regner bangladeshere for å være nasjonaldrakten. Den består av et utrolig langt klesstykke de surrer rundt seg. Tradisjonelt skal alle gifte kvinner gå med sari, men nå er det mange kvinner, særlig i byen, som foretrekker å gå med salwar kameez. Det er mindre arbeid å ta på seg og lettere å gå med. Jeg og mine norske venner syklet problemfritt med en salwar kameez, men syklende damer er ikke utbredt.

Eldre herremann i lungi og et sjal over skuldrene

I Dhaka går mennene stort sett med skjorte og dressbukse, også unge gutter. Landsbymenn og arbeidsmenn bruker derimot lungi. Det er et tynt tøystykke som knyttes som et omslagsskjørt.


Mat

Te

Te, uhyre søte saker, og ris, dhal og kylling er uungåelig hvis man bor på gjestehuset til YWCA, og særlig når man besøker nye steder. For å unngå å spise ris og kylling to ganger om dagen hender det titt og ofte at vi rømmer til en restaurant for å få litt variasjon og kanskje litt ordentlig kaffe.

Når det er sagt, passer de ansatte på huset veldig godt på oss, og vi får frukt hver kveld fordi de har oppdaget at vi liker det. De passer så godt på oss at vi får ikke lov til å sitte i samme rom som de ansatte under lunsjen. Vi må sitte i et eget rom, med egen spesiallaget mat.


Nysgjerrige mennesker

Nysgjerrig busspassasjer

Hvis man er veldig opptatt av å få «være i fred», er kanskje ikke Bangladesh det første stedet man bør dra til. Folk er fryktelig nysgjerrige. De fleste bare stirrer, men spørsmålet: «What is your country?» dukker ofte opp. Det virker som de fleste syntes det er utrolig spennende med noen som kommer fra et annet land. Det er stort sett litt underholdende, men man blir tvunget til å være litt overlegen, fordi det er grenser for hvor mange fremmede mennesker man vil snakke med i løpet av en dag. I tillegg ringer folk hvis de får telefonnummeret ditt … mange ganger. Evne til å si nei, kan være greit.

Nysgjerrige forbipasserende

Shunor Bangladesh

Dansende jente

Shunor Bangladesh, eller Gyldne Bangladesh, er navnet på landets nasjonalsang. Den har vi hørt opp til flere ganger. Bangladeshiske sanger, instrumenter og dans er en del ethvert offisielt arrangement. Vi fikk prøve å spille typisk bangladeshiske trommer, tabla, til en sang av nasjonalpoeten Tagore. Noen uker senere da jeg skulle lære litt bangladans, sa danselæreren vår «Jeg hører at du spiller Tabla.» Rykter går fort i Bangladesh.

Team Tabla

Kveldsaktiviteter når vi har «frihet til å velge selv»

Det er faktisk mange mennesker ute i gaten om kvelden. De ser ut til å handle eller bare henge i gatene. De fleste menneskene er menn. Oppholdssteds nr. 2 er hjemme. Som eventyrlystne nordmenn, har vi lyst til å se alt og oppleve alt, selv om vi er av den kategorien mennesker som kalles kvinner. Av og til blir vi usikre på hvor mye det egentlig er å se å oppleve. Vi bor i en storby med 15 millioner mennesker, men kinotilbudet er litt skralt, og det er vanskelig å finne ut når og hvor det er konserter og teaterforestillinger.

En ufrivillig dristig dans. (Foto: Heidi Solberg Økland 2008)

Likevel har vi har fått vært på en bangladeshisk film, to teaterforestillinger og en studentrevy. Studentrevyen bar tydelig preg av å være amatørrevy. Det var masse liv. På bildet ser vi en skikkelig klissete og klisje dans, utført i fullt alvor. Dette innslaget var utrolig populært blant guttene. De hoiet og jublet og brølte, som jeg har hørt hverken før eller siden i Bangladesh. Etterhvert oppdaget Heidi at det var et mønster i jublingen. Hver gang jenta i rosa bøyde seg ned, ble det ekstra stor jubel. Utringing er ikke et veldig kjent fenomen i Bangladesh… 🙂

Vakker dans i studentoppsetning. (Foto: Heidi Solberg Økland 2008)

I all scenekunst vi har sett, har det typiske bangladeshiske vært med. På studentrevyen hadde de bangladeshisk dans, og på filmen var settingen en hinduistisk festival i en bangladeshisk landsby. Det mest illustrerende er likevel det teaterstykket vi så i forgårs. Det handlet om mogulherskeren Shahjahan som bygget Taj Mahal i India. Stykket ble avsluttet med at de sang Bangladesh sin nasjonalsang. Ja du leste rett, de sang ikke «shunor India», de sang shunor Bangladesh.

Studentband i farta. (Foto: Heidi Solberg Økland 2008)

At vi fikk vite om disse forestillingene var veldig tilfeldig. Vi traff noen som var inne i kulturmiljøet, og tipset oss. Vi er avhengig av tips for å blir underholdt utenfor gjestehusets dører. Derfor har vi blitt ganske litterære i stedet. Harry Potter, Lars Saabye Kristensen, Helene Aakvik har nå blitt våre nære venner. Men egentlig er det litt spennende og måtte ta ting litt sånn som det kommer.. og vi blir jo utrolig takknemlig for enhver begivenhet vi kan være med på. Et amatørstudentband blir kjempestas, selv om vi ikke kjenner noen av de som spiller. Noen andre som har tanker om kultur og sånn?

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh, Kultur

For mange tanker i tenkeboksen

Tankefull i Bangladesh. Tekst og foto fra høst 2008

Jeg har et problem. Jeg innrømmer det; jeg tenker for mye til tider. Å tenke grundig over ting, kan være vel og bra. Men av og til når det ikke finnes et rett svar er det lite nyttig å grunne på det. Jeg skal først ta et lite eksempel fra Norge. Jeg liker veldig godt musikk. Derfor hender det at jeg låner og brenner mange cd-er. Dette fører igjen til at jeg får dårlig samvittighet, og for å kompensere for dette kjøper jeg mange cder. Man skulle tro at dette gjorde at jeg fikk god samvittighet, men nei: Når jeg kjøper mange cder får jeg dårlig samvittighet fordi jeg bruker så mye penger.

Liknende dilemmaer står jeg ovenfor her, med tap-tap situasjon for egen samvittighet. Jeg har på en måte bestemt meg for at jeg ikke trenger å prute ned til lokal pris. Greit at jeg ikke trenger å betale hva som helst, men å betale tre kroner ekstra er jo så mye mer penger for dem enn for meg. Likevel, hvis jeg er med noen herfra, får jeg dårlig samvittighet hvis jeg betaler noe som, for dem, er en høy pris.

En annen ting som okkuperer mye hjernekapasitet, er tigging; tynne, gamle, lemlestede mennesker som står ved bilen og banker på ruten og ser bedende på meg, mødre med barn på armen, eller bare en liten unge i fillete klær. Bilen kjører ingen steder fordi den må vente på klarsignal. Av og til er de så nær at de tar på deg. Tiggingen er påtrengende. Trafikken er stor, og når alle bilene stopper, kommer tiggerene bort til bilen og ber om penger. Det gjør vondt inn i hjerterota, men jeg får meg ikke til å gi noe, fordi jeg føler meg presset inn i et hjørne, og fordi fattigdommen er så overveldende.

Denne gutten ville så gjerne selge oss håndklær at han hoppet på CNG-en, minitaxien vår, da den begynte å kjøre. (Foto: Heidi Solberg Økland 2008)

Jeg burde kanskje være litt mer kynisk.  Hver og en av disse tiggerne er et menneske med like stor verdi som meg selv, men fattigdommen er så stor at selv om jeg solgte alt jeg eide og meg selv også, ville det fortsatt vært fattige. Jeg kan altså ikke redde alle, men jeg kan gjøre noe. Når er det nok, og hva er riktig å gjøre?? Det er lettere å ikke forholde seg til disse spørsmålene når man er i Norge, for da er man omgitt av folk med omtrent samme muligheter i livet som en selv. Urettferdigheten i verden møter man daglig og nærgående her. Man må finne en måte å forholde seg til det på, men jeg har ikke tenkt ferdig helt ennå.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh

Storbyliv, ramadan, nytt bosted

Dhaka; Høsten 2008

 

Jeg har lagt inn bildet over for dere kjære venner. Legg merke til at trafikkreglene i Bangladesh går ut på å kjøre der det er plass. Gule streker i midten av veien er et ukjent fenomen for en bangladeshisk bilist.

Jeg har innsett at jeg er vant til stillhet, og musikk. Musikk jeg velger selv og gater med en del biler og mennesker, men ikke så fryktelig mange. Situasjonen her er en ganske annen. Jeg lengter fortsatt etter høytalere til dataen min, og tresekundersregel i gatene. Jeg tror det er mer er en decimentersregel her. I tillegg er det ikke lett å være liten og myk. I dag, da vi krysset veien, opplevde vi at en bil som kjørte rett mot oss, tråkket inn gassen, og ikke bremset opp slik som jeg er vant til. Pulsen gikk litt ekstra fort da gitt.

Alle lydene og menneskene her er uvant. For meg er min automatiske tanke at store folkemengder er en potensiell fare, men her er det faktisk omvendt. Mange mennesker betyr at jeg kan rope tyv, og at det er større sannsynlighet for at noen får stoppet tyven. For til tross for at vi er rike, hvite og bortskjemte, tar de godt vare på oss. Fremmede på gata ber tiggerne gå vekk. Veldig mange er veldig nysgjerrige, for eksempel fikk Heidi, mitt reisefølge, seg en ny muslimsk venn når hun handler på butikken. Denne jenta vil gjerne ha oss med på feiring på slutten av Ramadan fastetiden for muslimene.

Ikke spise, ikke drikke i gatene… det er mye å huske på for en nordmann i Dhaka. Det er så mange ting som er annerledes enn i Norge. Under Ramadan bør man for eksempel ikke spise og drikke i gatene, av den enkle grunn at det vil være litt kjipt for alle de menneskene som ikke har lov til å gjøre det samme. I tillegg bøyes ordene i veldig mange forskjellig former, alt etter hvem du snakker til. Og som nordmann og vant til å si du til alle, skjønner jeg ikke helt hvem jeg skal bruke høflig form til og hvem jeg bare kan kalle på ved fornavn..

Når dette er sagt, er det utrolig lett å bli kjent med nye mennesker her. Vi spiser nemlig alltid i en felles spisesal. På den måten blir vi nesten kjent med en ny person ved hvert måltid. Vi har vært her i tre dager, og likevel fått komme på besøk til en av de som jobber her, to andre «kom og besøk meg hilsner» + tre andre halvinvitasjoner. Og tro meg venner, kjente og eventuelle ukjente, det er ikke p.g.a. meg, for jeg er ganske så sløv om dagen, fordi det er så mange inntrykk å fordøye.

Nå avslutter jeg dette innlegget før det blir alt for langt..

Bangladesh: 6. september 2008

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh