Category Archives: Bangladesh

For mange tanker i tenkeboksen

Tankefull i Bangladesh. Tekst og foto fra høst 2008

Jeg har et problem. Jeg innrømmer det; jeg tenker for mye til tider. Å tenke grundig over ting, kan være vel og bra. Men av og til når det ikke finnes et rett svar er det lite nyttig å grunne på det. Jeg skal først ta et lite eksempel fra Norge. Jeg liker veldig godt musikk. Derfor hender det at jeg låner og brenner mange cd-er. Dette fører igjen til at jeg får dårlig samvittighet, og for å kompensere for dette kjøper jeg mange cder. Man skulle tro at dette gjorde at jeg fikk god samvittighet, men nei: Når jeg kjøper mange cder får jeg dårlig samvittighet fordi jeg bruker så mye penger.

Liknende dilemmaer står jeg ovenfor her, med tap-tap situasjon for egen samvittighet. Jeg har på en måte bestemt meg for at jeg ikke trenger å prute ned til lokal pris. Greit at jeg ikke trenger å betale hva som helst, men å betale tre kroner ekstra er jo så mye mer penger for dem enn for meg. Likevel, hvis jeg er med noen herfra, får jeg dårlig samvittighet hvis jeg betaler noe som, for dem, er en høy pris.

En annen ting som okkuperer mye hjernekapasitet, er tigging; tynne, gamle, lemlestede mennesker som står ved bilen og banker på ruten og ser bedende på meg, mødre med barn på armen, eller bare en liten unge i fillete klær. Bilen kjører ingen steder fordi den må vente på klarsignal. Av og til er de så nær at de tar på deg. Tiggingen er påtrengende. Trafikken er stor, og når alle bilene stopper, kommer tiggerene bort til bilen og ber om penger. Det gjør vondt inn i hjerterota, men jeg får meg ikke til å gi noe, fordi jeg føler meg presset inn i et hjørne, og fordi fattigdommen er så overveldende.

Denne gutten ville så gjerne selge oss håndklær at han hoppet på CNG-en, minitaxien vår, da den begynte å kjøre. (Foto: Heidi Solberg Økland 2008)

Jeg burde kanskje være litt mer kynisk.  Hver og en av disse tiggerne er et menneske med like stor verdi som meg selv, men fattigdommen er så stor at selv om jeg solgte alt jeg eide og meg selv også, ville det fortsatt vært fattige. Jeg kan altså ikke redde alle, men jeg kan gjøre noe. Når er det nok, og hva er riktig å gjøre?? Det er lettere å ikke forholde seg til disse spørsmålene når man er i Norge, for da er man omgitt av folk med omtrent samme muligheter i livet som en selv. Urettferdigheten i verden møter man daglig og nærgående her. Man må finne en måte å forholde seg til det på, men jeg har ikke tenkt ferdig helt ennå.

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh

Storbyliv, ramadan, nytt bosted

Dhaka; Høsten 2008

 

Jeg har lagt inn bildet over for dere kjære venner. Legg merke til at trafikkreglene i Bangladesh går ut på å kjøre der det er plass. Gule streker i midten av veien er et ukjent fenomen for en bangladeshisk bilist.

Jeg har innsett at jeg er vant til stillhet, og musikk. Musikk jeg velger selv og gater med en del biler og mennesker, men ikke så fryktelig mange. Situasjonen her er en ganske annen. Jeg lengter fortsatt etter høytalere til dataen min, og tresekundersregel i gatene. Jeg tror det er mer er en decimentersregel her. I tillegg er det ikke lett å være liten og myk. I dag, da vi krysset veien, opplevde vi at en bil som kjørte rett mot oss, tråkket inn gassen, og ikke bremset opp slik som jeg er vant til. Pulsen gikk litt ekstra fort da gitt.

Alle lydene og menneskene her er uvant. For meg er min automatiske tanke at store folkemengder er en potensiell fare, men her er det faktisk omvendt. Mange mennesker betyr at jeg kan rope tyv, og at det er større sannsynlighet for at noen får stoppet tyven. For til tross for at vi er rike, hvite og bortskjemte, tar de godt vare på oss. Fremmede på gata ber tiggerne gå vekk. Veldig mange er veldig nysgjerrige, for eksempel fikk Heidi, mitt reisefølge, seg en ny muslimsk venn når hun handler på butikken. Denne jenta vil gjerne ha oss med på feiring på slutten av Ramadan fastetiden for muslimene.

Ikke spise, ikke drikke i gatene… det er mye å huske på for en nordmann i Dhaka. Det er så mange ting som er annerledes enn i Norge. Under Ramadan bør man for eksempel ikke spise og drikke i gatene, av den enkle grunn at det vil være litt kjipt for alle de menneskene som ikke har lov til å gjøre det samme. I tillegg bøyes ordene i veldig mange forskjellig former, alt etter hvem du snakker til. Og som nordmann og vant til å si du til alle, skjønner jeg ikke helt hvem jeg skal bruke høflig form til og hvem jeg bare kan kalle på ved fornavn..

Når dette er sagt, er det utrolig lett å bli kjent med nye mennesker her. Vi spiser nemlig alltid i en felles spisesal. På den måten blir vi nesten kjent med en ny person ved hvert måltid. Vi har vært her i tre dager, og likevel fått komme på besøk til en av de som jobber her, to andre «kom og besøk meg hilsner» + tre andre halvinvitasjoner. Og tro meg venner, kjente og eventuelle ukjente, det er ikke p.g.a. meg, for jeg er ganske så sløv om dagen, fordi det er så mange inntrykk å fordøye.

Nå avslutter jeg dette innlegget før det blir alt for langt..

Bangladesh: 6. september 2008

Legg igjen en kommentar

Filed under Bangladesh