På vei rundt hjørnet (Kristin Rørvik 2009)
Først publisert: Bangladesh 19.februar 2009
Her i Comilla vet jeg ikke helt hva dagen vil bringe. Jeg vet bare at den helt sikkert vil bringe besøk i mangt en fattigmanns hus og utallige tilbud om mat og te. I dag skulle omstendighetene det slik, at jeg ble sendt av sted med helsearbeiderne, som skulle veie barn opp til tre år. YWCA of Bangladesh har tre store program, og et av dem er helse. De driver ingen helseklinikk, men sender helsearbeidere dit deltakerne i prosjektet bor. På den måten ender jeg opp med å besøke mørke hus, lyse hus, fine uteplasser, ikke fullt så fine utplasser, hus til fattige og hus til folk som har kommet bedre ut av det. Amatørfotograf som jeg er, forstår jeg meg ikke helt på kameraet. Derfor setter jeg stor pris på uttallige muligheter til å ta bilder, slik at i hvert fall noen blir bra.
Veiing av barnets vekt
I tillegg til å veie barna, har de et bånd de bruker til å se om barna er i god helsemessig tilstand eller ei. Er armen så tykk at man når inn på det blå, er man ved god helse. Kommer man derimot på den rød siden, er det et tegn på at barnet kan være underernært. Jeg har innsett at noen unger griner lettere enn andre. Det er kanskje noen helsesøstere der ute med erfaring med det. Eller eventuelt mødre? Mamma?
Hva hjelper det å vite at barnet dit er sykt og feilernært hvis du ikke vet hva du skal gjøre med det? Ikke så mye sier du? Vel, kanskje det derfor er bra at de får litt råd om ernæring og hygiene også. Mary, som er ansvarlig for helsearbeidet til YWCA, har fortalt meg at det er mange utbredte myter i Bangladesh. Disse forsøker helsearbeiderne til YWCA forsøker å bryte. En av disse mytene er at barna ikke bør drikke morsmelk når de er nyfødt, men heller bør drikke kumelk. En annen myte er at gravide kvinner bør spise lite for å få en lettere fødsel. Mindre mat = mindre barn = lettere fødsel. Derfor prøver helsearbeiderne å få dem på andre tanker. De forteller dem at de må spise mer, ikke mindre, for nå må de faktisk spise for to i stedet for én.
I et mørkt hus setter vi oss, jeg og de to helsearbeiderne. Vi besøker ei gammel tynn dame, med mye på hjertet. Jeg kan ikke nok bangla til å forstå hva det er hun vil si, men heldigvis har hun to andre, som både hører og forstår. Denne damen er verken småbarns mor eller gravid. Hun er nok litt for gammel for sånt, men hun har bruk for råd og medisiner.
Tidligere har jeg skrevet om mangelen på kvinner i gatene. Når jeg er med ut i feltet, har jeg nesten litt motsatt opplevelse. I hjemmene er det masse folk, men nesten alle er kvinner og små barn. Disse menneskene er like nysgjerrige som folk i gata, og i tillegg er de så utrolig gjestfrie. Jeg blir overlesset av tilbud om brus, ris, lunsj, snacks og kveldskos fra familier som har rundt 700 kr i måneden til å fø en familie på fem.
